Greske solidaritetsklinikker under angrep

Høyreregjeringa i Hellas angriper de frivillige tiltakene som tilbyr grekere helsehjelpen staten ikke gir

Metropolitan Community Clinic Hellenicon (MCCH) er den fremste og største blant de mange solidaritetsklinikkene i Hellas. De har hatt avgjørende betydning for mange tusen nødstedte grekere. Ofte var deres eksistens rett og slett et spørsmål om liv og død i det de offentlige tjenestene bukket under for den økonomiske krisa. Klinikken inngår i den store og breie bevegelsen av greske solidaritetsgrupper. Den er unik i Europa og viderefører den største protestbevegelsen i europeisk etterkrigshistorie slik den utspilte seg årene 2010 til 2012. Nå er store deler av den under press. Myndighetene angriper den åpent.

Makta vil oss til livs”
MCCH er sist ute. Solidaritetsklinikken står øye til øye med stat, greske oligarker og internasjonal finanskapital og kan bli tvunget til å stenge dørene.

— Det ser mørkt ut, sier hun. Makta vil oss til livs og nå ser det ut til at den kan få det som den vil.

Ordene faller i det jeg treffer Mary Sideris i lokalene til Metropolitan Community Clinic Helliniko (MCCH) i Athen. 11. februar i år fikk de beskjed om å forlate lokalene de holder til i. Innen midten av mars må de være ute.

— Vi har ingen andre steder som kan huse oss, forteller Sideris. Klinikken kan bli nødt til å stenge dørene. Det var kommunen som i sin tid stilte lokalene til disposisjon for oss. Nå sier ordføreren nei. Det dreier seg om et ‘varslet drap’.

Sideris hører hjemme blant de tidvis mer enn 300 frivillige som har drevet solidaritetsklinikken i Hellenikon lengst sør i den greske hovedstaden. Metropolitan kom til i desember 2011 og er den fremste og største i havet av tilsvarende klinikker i Hellas. På et tidspunkt talte de mer enn 50 i hele landet.

— Vår eksistens har vært helt avgjørende  for titusener av grekere, understreker hun.

Sammenbrudd for helsetjenester og folkehelse
Da den økonomiske krisa entret scena i 2009 slo den beina under både helsetjenester og folkehelse. Bevilgningene til helsesektoren sank med 50% og store deler av første- og annenlinjetjenestene ble bragt til randen av kollaps. I tillegg mistet nesten 1/3 av befolkninga rett og slett retten til helsehjelp. Finansieringa av dem er tuftet på en forsikringsmodell og helseforsikringer er i regelen knyttet til arbeidsforholdet. På det verste var 30% av den greske arbeidsstyrken rammet av arbeidsløshet.

I løpet av få år stengte 850 helsestasjoner dørene. Kapasiteten til poliklinikker sank dramatisk og mange sjukehus ble lagt ned eller slått sammen. Det første memorandumet fra 2010 krevde 20% reduksjon i den offentlige arbeidsstyrken og tok blant annet form av den avtalefestede regelen om at bare 1 av 5 stillinger som ble ledige kunne bemannes på nytt. Det slo hardt inn i sjukehussektoren og fikk alvorlige konsekvenser for folkehelsen.

Inntil 2014 økte spedbarnsdødeligheten i Hellas med 40%. Forekomsten av tuberkulose doblet seg og antall HIV-positive steg med 1000%. Over 20% av greske barn gjennomgikk ikke obligatoriske vaksinasjonsprogrammer og kronisk sjuke mistet tilgangen til den stabiliserende forebyggende behandlinga de var i behov for. I 2018 meldt Verdens helseorganisasjon at forventet levealder blant grekerne hadde begynt å synke.

Solidaritetsklinikkene er fortsatt nødvendige
— For mange av våre pasienter var det rett og slett et spørsmål om liv og død. I løpet av de siste åtte årene har vi hatt 73.000 konsultasjoner og fortsatt oppsøker mer enn 500 mennesker klinikken hver måned. De fleste er grekere. Den nye regjeringa truer dessuten de forbedringene som tross alt har funnet sted de siste årene og vi er engstelige for at behovet for vår innsats vil øke på nytt. Krisa er ikke over. Mitsotakis og Nytt Demokrati snakker mye om ytterligere privatisering av en av de mest privatiserte helsetjenestene i Europa. Noen er også redde for at de vil reversere loven fra 2016 som sikrer mennesker uten helseforsikring adgang til medisinsk hjelp. Det er en lov som vi for øvrig tar en stor del av æren for. Vårt press og våre krav var avgjørende.

Noen tiltak er allerede satt i verk etter regjeringsskiftet 7. juli i fjor. Ei av de første handlingene til den nye regjeringa var å oppheve AMKA. Det er ei administrativ forordning som regulerer retten til «social security ID» for flyktninger og innvandrere. Et slikt sertifikat er nødvendig for at de skal kunne nyttiggjøre seg offentlige tjenester. Foreløpig er det usikkert hva som kommer til å skje. Men endringa kan ramme 55.000 mennesker hardt.

— Mange av dem som kommer hit er albanere, forteller Sideris. De har vært her helt siden den store bølgen av innvandrere nordfra på 1990-tallet da over en million mennesker tok seg til Hellas fra ulike land på Balkan. Men rundt halvparten av dem regnes fortsatt som «udokumenterte».

Solidaritetsgruppene viderefører det greske opprøret
Solidaritetsklinikken på Hellenikon føyer seg inn i den store bevegelsen av greske solidaritetsgrupper. Den er unik i Europa og vokste fram i kjølvannet av krisa og den breie protestbevegelsen fra 2010 til 2012. Da kraften i protestene ebbet ut og energien ble kanalisert inn på det politiske planet, med Syrizas jakt på regjeringsmakt, bragte mange tusen aktivister med seg ideene opprøret fostret tilbake til sine egne hjemsteder og plantet den om i lokal jord.

Overalt i landet vokste det fram solidaritetsgrupper. De gjorde seg gjeldende i mange sfærer og var tuftet på tenkninga om at folk må stå sammen for i fellesskap å ta hånd om felles problemer. På samme tid utviklet de arbeidsmåter og organisasjonsformer som stanger mot den rådende samfunnsordninga. Det gjelder bl.a. ‘Bevegelsen uten mellommenn’, som knytter direkte forbindelser mellom matprodusenter og forbrukere og reiser perspektivet om nasjonal matsuverenitet. CAP – EU’s felles jordbrukspolitikk – har lagt store deler av den greske jordbruksjorda brakk.

Slik overlevde den greske protestbevegelsen. Om enn den har tatt andre former. Dette til forskjell fra samtidige opprør som Occupybevegelsen i USA og Los Indignados i Spania. Den irske Hellas-eksperten og professoren i idehistorie, Helena Sheehan, ligner den med ei ‘svane som seiler langsomt av gårde over vannet.  Alt mens beina arbeider frenetisk under overflata

Klinikken er befolkningas verk
— Det gjelder for oss også, sier Sideris.

Hun gjør meg oppmerksom på den store plakaten som henger på veggen i venterommet på klinikken. Den som erklærer at «Ingen skal stå aleine».

— Vi forsøker å gjøre vårt arbeid til et felles anliggende for hele befolkninga i distriktet vi virker i.  Driften ledes av allmøter der både lokale innbyggere, pasienter og frivillige er med å fatte de viktigste beslutningene. På den måten er ikke de som oppsøker oss først og fremst pasienter eller brukere. Vi ser på dem som «borgere».

— Det betyr ikke at vi har aspirasjoner om «evig liv». Egentlig er målet å gjøre oss sjøl overflødige. Vi vil ha et offentlig helsevesen som dekker grunnleggende behov og som bygger på mange av de samme ideene som vi forfekter. Det må være transparent og stå ansvarlig overfor befolkninga. Alle veit at de greske helsetjenestene tradisjonelt er tungt beheftet med bestikkelser og klientellisme. De har mye å lære av oss.

Truslene mot Metropolitan, et angrep mot alle
Hun ser truslene mot Metropolitan som et angrep mot alle solidaritetsklinikkene og hele bevegelsen av solidaritetsgrupper.

— Vi er ikke de første som blir rammet. Det henger sammen med at vi er store og sterke og har et stort nettverk både i Hellas og i Europa. Vi ble truet med utkastelse i mai 2018 også. Da sørget sterke proteser for at beslutninga ble omgjort. Det var til og med demonstrasjoner utenfor de greske ambassadene i Berlin og Brüssel og vår sak ble tatt opp i Europaparlamentet.

Hardere klima for solidaritet
I nesten fire år har Oslo LO og deres ‘Solidaritet med Hellas’-kampanje drevet en innsamlingsaksjon for fire solidaritetsklinikker i Attica. Den store regionen som omfatter Athen og Pireus og danner et sammenhengende byområde med 4-5 millioner innbyggere. I fjor høst måte en Solidaritetsklinikken i Pireus stenge dørene som etter at den ble presset ut av lokalene sine. I det jeg besøkte Solidaritetsapoteket i Patissia 18. november i fjor, en annen av Oslo LOs samarbeidspartnere, ble jeg fortalt at de dagen før hadde blitt angrepet i bygninga de holder til i. Det ble kastet steiner gjennom vinduene

— Det er første gang det skjer hos oss. Vi har holdt på siden 2013, sier Eleni Sotiropoulo. Hun er koordinator for apoteket.

Sotiropoulo forteller at ungdomsorganisasjonen til Nytt Demokrati har startet en kampanje under parolen om å «rydde opp». Solidaritetsapoteket holder til i lokalene til Grava, som er en stor skole i bydelen. Både lærerorganisasjonene og foreldreforeningene på Grava Schools har ytt aktiv støtte til både apoteket og andre aktiviteter ND-ungdommen misliker.

Deres «kamprop» er et ekko av Mitsotakis-regjeringas løfte om å rydde opp i Exarchia – den opprørske bydelen i Athen sentrum. I løpet av noen uker etter regjeringsskiftet satte myndighetene inn antiopprørspoliti og tømte et titalls bygårder som hadde tjent som bolig og bokollektiver for asylsøkere. Det dreide seg om solidaritetsstrukturer tuftet på sjølorganisering og myndiggjøring av flyktningebefolkninga. I flere år har de lokale innbyggerne i Exarchia aktivt støttet flyktningene og sørget for å veve dem inn i bydelens liv.

‘Vi er en torn i øyet på makta. Derfor vil de knekke oss’.
— Vi er ikke de første ofrene, sier Sideris fra MCCH. Men om de klarer å knekke oss vil det være et stort tilbakeslag for hele den breie solidaritetsbevegelsen i Hellas.

— Vi er å ligne med en stor torn i øyet til de som har den politiske makta. Slik var det under den forrige regjeringa også. Vår blotte eksistens viser at staten ikke klarer å fylle oppgava med å ivareta befolkningas grunnleggende behov. Dessuten driver vi skarp kritikk både mot de greske myndighetene og mot deres støttespillere utenfor Hellas’ grenser.

Solidaritetsklinikken på Hellinikon er opptatt av å spre kunnskap og bygge bevissthet. Såvel i den greske som den europeiske opinionen. Den har en egen web-side som blottlegger helsevirkeligheten og reiser krav om forandring. Informasjonen er tilgjengelig på engelsk og blir aktivt brukt både av europeiske solidaritetsorganisasjoner og politiske partier. Klinikken skiltet også med eget radioprogram inntil det statlige kringkastingsselskapet ERT stengte dem ute fra sin sendeflate forrige sommer.

På det parlamentariske planet i Europa har MCCP blant annet samarbeidet med de Grønne i EU-parlamentet om skarp kritikk av helsepolitikken i Hellas.

Stat, kapital og internasjonale finansinstitusjoner
Det er ikke bare de egne greske myndighetene som truer solidaritetsklinikken i det sørlige Athen. MCCH står også øye til øye med gresk storkapital og mektige internasjonale finansinstitusjoner.

Klinikken står rett og slett i veien for det desidert største byutviklingsprosjektet i Europa. Utbygginga er lagt i hendene til eiendomsutviklingsselskapet LAMDA Development AS. Selskapet er kontrollert av den mektige Latsis-familien. En av de store oligarkene i Hellas. Det har planer om å starte opp i år. Men først må de siste hindrene av veien.

Solidaritetsklinikk i veien
Det vesle huset solidaritetsklinikken holder til i ligger innafor den gamle amerikanske militærbasen i Athen. Den omfattes også av de nye byplanene. Utkastelsesordren er signert Hellinikon AS. Det er et statlig selskap som har fått i oppgave å legge til rette for utbygginga. Det har blant annet tatt på seg å rydde «LAMDAs territorium» for alle ‘uønskede eksistenser’. Blant dem hører MCCH. Det hører med til historia at ordføreren i den lokale kommunen, Helleniko-Aargyroupolis også er medlem av styret i Hellenikon AS. Han ble oppnevnt av det tidligere privatiseringsprogrammet HRADF.

Privat by i byen
Den gamle flyplassen i Athen skal omdannes til det som etter alle praktiske mål er å ligne med en «privat by i byen». Planene omfatter et område på 640 hektar og vil gi rom for kontorskyskrapere, hoteller, en ny eksklusiv marina, forretningspalasser og luksusboliger. Dessuten et kasino til en kostnad av 1 milliard euro. Det blir beskrevet som grekernes versjon av Singapores Marina Bay Sands. Ifølge planene krever utbygginga investeringer i størrelsesorden 8 milliarder euro over en 25 års periode. LAMDA håper å komme i gang i år. Alle nødvendige tillatelser er bragt i orden.

I alle år etter at den økonomiske krisa rammet Hellas har den gamle flyplassen Hellinikon vært et yndet anliggende for grekernes kreditorer. Det tredje memorandumet i 2015 pekte det ut som ett av 14 prioriterte områder for privatiseringsprogrammet under ledelse av Hellenic Company of Assets and Participations (HCAP). Da hadde prosessen allerede vært i gang siden 2011 og tre år seinere vant LAMDA Development AS anbudet på den 99 år lange leieavtalen.

Avtalen mellom regjeringa og LAMDA blir i vide kretser sett på som ‘billigsalg av offentlig eiendom’ slik nesten alt annet i gresk offentlig eie blir budt ut til spottpris. Ifølge to rapporter ført i pennen av Ioannis Dragatsis, offentlig anklager for økonomisk kriminalitet, var prisen LAMDA betalte bare ¼ av eiendommens reelle verdi. Mange hvisker høyt om korrupsjon og klientellisme.

Prosjektet er dessuten lokalisert langs ‘den athenske rivieraen’ og har fått sterk kritikk fra miljøbevegelsen fordi den storstilte utbygginga truer den skjøre økologiske balansen i Atticabassenget.

Det hersker også utbredt frykt for at den nye byen vil støvsuge andre deler av hovedstadsregionen for kapital, investeringer og næringsvirksomhet.

Katastrofekapitalismens avtrykk i arkitektur og byplanlegging
Etter alle de kjente planene å dømme blir Helinikon en privat by der byggherren og eierne rår grunnen. I en artikkel i tidsskriftet The Architectural Review, understreker Anna Minton det paradoksale i at dette skjer i Athen. Helt sia antikkens agora har det vært en sterk tradisjon for åpne offentlige rom. På samme tid mener hun at det må sees i lys av at den internasjonale finanskapitalen har utnytta krisa til å omdanne hele Hellas til et nyliberalt eksperiment. Hun trekker fram Naomi Kleins «Sjokkdoktrinen» og beskriver Hellinikon som katastrofekapitalismens avtrykk i byplanlegging og arkitektur.

Makta i falske gevanter
Solidaritetsklinikken slåss derfor mot et trespann av stat, kapital og internasjonale finansinstitusjoner. Underveis har makta kledt seg i falske gevanter. Slik den har for vane å gjøre det.

Den administrerende direktøren for LAMDA Development AS, Oddyseas Athanasiou, presenterte selskapets planer i juni 2014, Da lovte han blant annet at «..Metropolitan Community Clinic Helleniko vil kunne fortsette å være der den er og arbeide som den gjør nå med enda bedre fasiliteter som vi vil skaffe til veie i det samme området. Vi ønsker å hjelpe dem med alt som er nødvendig. Vi står på deres side…».

Det samme gjentok seg da de måtte oppgi forsøkene på å kaste ut klinikken for to år siden. Ordfører Giannis Konstantos erklærte at ikke bare skulle klinikken slippe å flytte. Han lovte også at de skulle «oppgradere» den.

Løftene streker i gresk sand
— Men ingenting har skjedd, sier Sideris. Vi er jo ikke avhengige av å være i dette området. Klinikken kan virke hvor som helst i kommunen dersom stedet er tilgjengelig for våre pasienter. Men vi har ikke hørt noen ting som helst. Løftene var streker i gresk sand.

Hun forteller at da opposisjonen tok opp spørsmålet på det siste møtet i kommunestyret avviste ordfører Konstantantos blankt å gjøre noen ting for å bistå klinikken. ‘De kan melde seg til arbeid i de offentlige helsetjenestene’, repliserte han.

— Det akter vi ikke å gjøre, slår Sideris fast. Det er fortsatt stort behov for oss.

— Men skal vi overleve trenger vi støtte. Den vil være et viktig håndslag til hele den sosiale bevegelsen i Hellas.

Dette innlegget er skrevet av Kjetil Grønvold fra Soildaritet med Hellas, og er tidligere publisert i Radikal Portal.

Hellas ­– EUs flyktningeleir

Den store flyktningkrisa i 2015-16, stengninga av de såkalte Balkanrutene i februar 2016 og avtalen mellom EU og Tyrkia fra mars det samme året omdannet Hellas til «Europas flyktningeleir». EUs unnfallenhet kaster mørke skygger over flyktningenes framtid.

Under krisa for fem år siden tok 850.000 flyktninger seg over til gresk territorium. De fleste reiste videre til andre europeiske land, men en stor andel ble «sittende fast» i Hellas. Siden 2013 og fram til utgangen av 2018 hadde greske myndigheter 240.000 asylsøknader til behandling. Det utgjør 11 prosent av alle søknader i EU som helhet og overskrider langt «kvoteordninga» EU-kommisjonen la fram i 2017.  Forslaget innebar at asylsaker skulle fordeles likt mellom medlemslanda basert på folketall. Grekerne teller 1,6 prosent av EUs samla befolkning. Bare Tyskland og Frankrike overgår Hellas i absolutte antall asylsøknader. I juli i for opplyste den daværende greske migrasjonsministeren, Dimitris Vitsas, at Hellas hadde mottatt 67.000 søknader i 2018, mens de bare hadde kapasitet til å behandle 20.000 på årsbasis. De nye søknadene føyde seg til titusentalls som venter i køen. I noen saker rapporteres det om opptil sju års ventetid.

Dramatisk forverring
Hellas’ rolle som første ankomstland har vart ved og antatt akutte former det siste året. Fra årsskiftet inntil september i 2019 mottok landet 60 prosent av alle flyktningene som tok seg til Europa over Middelhavet. I siste halvår i fjor og inntil utgangen av mars i år eksploderte tilstrømninga og virka til ytterligere å forsterke skeivfordelinga. UNHCR (FNs Høykommissær for Flyktninger) oppgir at ankomstene vokste med 30.000 de siste tre månedene i 2019 og at nyankomne talte 75.000 for året som helhet. På de fem «flyktningeøyene» i Egeerhavet er antallet doblet i den samme perioden. Mens den kjente Morialeiren på Lesbos rommet 5.000 i mars/april 2019 og situasjonen var i ferd med å «normalisere» seg, omfatta leiren 22 000 mennesker i mars året etter.

Målt i djubde og varighet er Hellas de siste ti årene rammet av den verste økonomiske krisa i den vestlige kapitalismens historie. Den økonomiske kollapsen ledet til at bruttonasjonalproduktet sank med 27 prosent og at halvdelen av befolkninga blei skjøvet under fattigdomsgrensa. Den massive tilstrømninga av flyktninger legger seg oppå kollapsen og føyer seg til den sosiale og humanitære miseren grekerne er ofre for.

Den massive tilstrømninga av flyktninger legger seg oppå kollapsen og føyer seg til den sosiale og humanitære miseren grekerne er ofre for.

Sosial og politisk uro på Lesbos
Det siste året har Lesbos vært karakterisert av sterk sosial og politisk uro. Det dreier seg dels om det store og breie folkelige opprøret som tok til i fjor høst og nådde sitt klimaks med åpen konfrontasjon mellom lokalbefolkninga og det greske opprørspolitiet i februar i år.

En del av bakteppet var at høyrepartiet Nytt Demokrati vant valget i juli 2019. Partiet erobra ordførermakt på alle de egeiske flyktningeøyene og vant guvernørvalget i regionen som omfatter det nordlige Egeerhavet. Valgseieren fulgte blant annet av løfter om å få bukt med flyktningproblemet.  Partiet lovte å forflytte hele flyktningebefolkninga. Men etter valgseieren fikk pipa en annen låt. Isteden la den nye regjeringa fram planer om etablering av gigantiske lukkede deportasjonssentre på de sjølsamme øyene. «Konsentrasjonsleire», som de ble kalt på folkemunne. Begrepet blir også brukt av flyktningeorganisasjoner og menneskerettsaktivister. Leirene skulle ifølge planleggerne i Athen romme flere mennesker enn de allerede eksisterende offisielle leirene på Chios, Samos, Leros og Lesbos.

Store protestdemonstrasjoner samla hele befolkninga og favna krefter fra hele det politiske spekteret. Inklusive flyktninger og et stort antall frivillige fra de mange hjelpeorganisasjonene på øya. Regjeringas svar var å sende store styrker fra det greske antiterrorpolitiet til øyene. Men ei mektig folkereisning kasta dem rett og slett på havet og det greske voldsapparatet led et ydmykende nederlag.

Høyreekstreme voldsherjinger
Opprøret tok raskt ei annen retning da høyreekstreme voldsbander greip initiativet og startet sine herjinger. Det tok blant annet form av at bandene satte opp væpnede veisperringer på hele øya. Flyktninger og hjelpearbeidere blei overfalt og utsatt for grov vold. «Borgervern» patruljerte gatene i Mytilene, den største byen på Lesbos. Utstyrt med slagvåpen jaget de flyktninger, avkrevde fremmede identifikasjon og knuste vinduene på biler med utenlandske skilter. Den lokale avdelinga av den store greske bevegelsen av solidaritetsgrupper – Solidarity for All – måtte arbeide i skjul. Til og med det gamle regjeringspartiet Syriza så seg tvunget til delvis å gå under jorda.

Under et besøk i mars i år møtte jeg mange ofre for volden, både flyktninger i Moria og norske hjelpearbeidere. Beskrivelsene deres bar alle trekk som kjennetegner nazipartiet Gyllent Daggrys modus operandi. For eksempel mobilisering av et overlegent antall i fysiske konfrontasjoner, grov vold og rask retrett fra åstedet. Ledere fra høyreekstreme organisasjoner i flere europeiske land ankom Mytilene. Det gjaldt blant annet en av de fremste skikkelse i den såkalte Flügelflöya i det tyske høyre-partiet Alternative für Deutschland.

Den lokale avdelinga av den store greske bevegelsen av solidaritetsgrupper – Solidarity for All – måtte arbeide i skjul.

Herjingene utspant seg mens de politiske myndighetene satt med hendene i fanget og politiet på Lesbos unnlot å gripe inn. Yiorgos Pallis, tidligere parlamentsrepresentant for Syriza fra Lesbos, kunne fortelle at høyreradikale krefter har sterk innflytelse i regjeringspartiet Nytt Demokrati på øya. Det illustreres også i ferske nyhetsrapporter fra uroen etter brannen i Morialeiren. Blant annet har norske nyhetsmedier omtalt mannen som i en facebook-oppdatering gleder seg til «å skyte mot levende mål». Det som ikke er kommet fram er at mannen både er med i nasjonalgarden på Lesbos og sitter i kommunestyret i Mytilene, den største av de to kommunene på øya.

De nyankomne reelle flyktninger
At flyktningebølga anvendes som politisk våpen betyr imidlertid ikke at de som søker beskyttelse ikke er reelle flyktninger. Slik det framgår av tall fra blant annet UNHCR og greske myndigheter er flertallet av de nyankomne afghanere. Jeg besøkte Morialeieren på Lesbos i midten av mars i år og erfarte at afghanere talte opp mot 95 prosent av befolkninga i noen av de nye «bosettingsområdene» som har vokst fram. Flere av dem jeg møtte fortalte at de var innforstått med det politiske bakteppet og Tyrkias hensikter, men at det samtidig «er vår mulighet».

Tilstrømninga av afghanske flyktninger må sees i lys av at afghanere som har søkt tilflukt i Iran og Tyrkia er under hardt press. I september i fjor erklærte den iranske viseutenriksministeren, Abbas Aragchi at tre millioner afghanske flyktninger kan bli bedt om å reise tilbake. Han begrunnet det i de økonomiske konsekvensene som de internasjonale sanksjonene bringer med seg.

På samme tid opplyste den daværende tyrkiske innenriksministeren, Suleyman Soylu, at 270 000 afghanere oppholder seg ulovlig i Tyrkia og at landet hadde deportert 32.000 så langt i 2019. Det representerer ei kraftig økning i forhold til året før. Utviklinga må sees i lys av at opinionen har vendt seg mot myndighetenes flyktningpolitikk. I ei fersk meningsmåling erklærer 67 prosent av tyrkerne at de er misfornøyde. To år tidligere var den samme andelen 53 prosent. På samme tid har det største opposisjonspartiet, det kemalittiske HCP, profilert seg med en flyktningefiendtlig politikk. I kommuner hvor partiet sitter med den politiske makta er tiltak og støtteordninger kraftig barbert. Det gjelder blant annet i Istanbul.

Tilstrømninga av afghanske flyktninger må sees i lys av at afghanere som har søkt tilflukt i Iran og Tyrkia er under hardt press.

Nytt regime i EU?
Onsdag 23. september la EU-kommisjonen fram en ny migrasjonspakt. Hovedpunktene er at medlemsland tilbys 10.000 euro (rundt 100.000 kroner) for hver voksne asylsøker de tar imot. I tillegg kan land si nei til å ta imot asylsøkerne dersom de overtar ansvaret for å returnere de som har fått avslag. Det innføres også en sortering på EUs ytre grenser, der asylsøkere som etter all sannsynlighet vil få avslag, plasseres i ei hurtigkø.

Den tyske innenriksministeren, Horst Seehofer fra det bayerske CSU, er en av arkitektene bak planen. I hans utlegning er planen ei håndsrekning til grekerne og de andre «frontstatene langs EUs yttergrenser». Men i realiteten bærer ikke forslaget bud om vesentlige endringer for Hellas’ del. Landet vil fortsatt vil ha ansvaret for førstegangs-behandling av asylsøknader (hvorvidt mennesker som ankommer er kvalifisert til i det hele tatt å søke asyl). Flyktninger som ved ankomst vurderes til ikke å oppfylle kravene til «internasjonal beskyttelse» og ikke er kandidater til asyl blir værende på gresk jord.

Sterk høyrenasjonalistisk og fremmedfiendtlig falanks i regjeringspartiet
Gresk lovgivning og praksis bærer preg av at regjeringspartiet Nytt Demokrati rommer en sterk høyreradikal fløy tuftet på sjåvinisme og fremmedfiendtlighet. Den setter sitt stempel på flyktningpolitikken. Den nåværende statsministeren, Kyriakos Mitsotakis, ble partileder i 2016. Det skjedde etter skarp strid med kandidaten fra den verdikonservative «One Nation» fløya, forbundet med det såkalte Karamanlisdynastiet. Mitsotakis, som sjøl er eksponent for den nyliberale fløya, vant lederposten med støtte fra ytre-høyre-kreftene i partiet. Avhengigheten har gitt dem stor innflytelse.

Konsekvensene av den nye kursen begynte å tegne seg i skarpe streker bare tre dager etter at Mitsotakis regjering tiltrådte. Da kom beskjeden om at utsteding av ID-kort til flyktninger og migranter ble trukket tilbake. ID-kortet sikrer adgang til skole- og helsetjenester. Det er verdt å merke seg at loven forskriftene er knytta til blei vedtatt under ei Nytt Demokrati-regjering i 2009. Handlinga bar derfor bud om kraftig høyredreining i regjeringspartiets politikk.

Disse signalene materialiserte seg i enda skarpere streker i sommer. Regjeringa annonserte at mennesker som var innvilget politisk asyl – etter en overgangsperiode på seks måneder – vil bli fratatt retten til å bo i flyktningeboliger finansiert av internasjonale organisasjoner. Dessuten at den økonomiske støtten asylsøkere er berettiga til vil bli fratatt dem.

Beslutninga ramma blant annet flyktninger som blei overført til fastlandet fra øyene i den samme perioden. De sto brått uten noen form for bistand og samla seg i tusentalls – under åpen himmel –  på Viktoriaplassen i Athen. Det åpne torget i Athen sentrum var også ett av åstedene for mennesker som bodde utendørs i den greske hovedstaden under den dramatiske flyktningebølga i 2015 og 2016.

Regjeringa annonserte at mennesker som var innvilget politisk asyl – etter en overgangsperiode på seks måneder – vil bli fratatt retten til å bo i flyktningeboliger finansiert av internasjonale organisasjoner.

Lov og orden regjeringens rettesnor
Lov- og orden står høyt på regjeringas agenda. Det speiler seg ikke minst i den nye flyktningpolitikken. Konkret tar det form av innsats av væpna antiopprørspoliti for å tømme og evakuere okkuperte bygårder i Athen der flyktninger bodde. Det gjelder særlig i bydelen Exarchia. I løpet av noen få uker i august og september i fjor ramma det mer enn 2 000 mennesker. De aller fleste blei overført til flyktningesentre rundt om i Hellas. Jeg møtte sjøl rundt 200 av dem i en leir utafor Korint i slutten av november.

Politikken slår også mot bevegelsen av solidaritetstrukturer i Hellas. Flere grupper har vært med på å okkupere tomme bygninger – som det er mange  av i den greske hovedstaden – og la asylsøkere ta dem i bruk. Blant beboerne i disse bygningene er også grekere som står uten bolig. Sammen med flyktningene har de drifta og organisert okkupasjonene og på samme tid arbeida aktivt for å integrere flyktningene i det lokale samfunnet. Særlig Exarchia har vært et trygt område. Flyktningene har aktiv støtte fra store deler av den lokale befolkninga og det har vært stort rom for deres stemme.

Det har vært mange aksjoner og demonstrasjoner blant asylsøkere på gresk grunn. Men stort sett har de blitt oversett eller demonisert i greske og internasjonale medier. Jeg kan heller ikke se at utenlandske hjelpeorganisasjoner har vært opptatt av dem.

Sjølorganiseringa i Exarchia – og andre steder – er tufta på solidaritet og myndiggjøring av flyktningebefolkninga. Det er ei tenkning og rettesnor de har til felles med hele den store bevegelsen av solidaritetsgrupper i Hellas. Den står i skarp motstrid til plattforma som karakteriserer de fleste NGOer og som mange grekere foraktelig omtaler som ‘humanismeindustrien’.

Sjølorganiseringa i Exarchia – og andre steder – er tufta på solidaritet og myndiggjøring av flyktningebefolkninga.

Angrep på asylrettten
Slik den greske statens praksis strammer seg til gjør også statens lover det. Uten foregående offentlig debatt blei en ny lov om flyktninger vedtatt av det greske parlamentet 29. oktober i fjor. Lovforslaget blei lagt fram bare seks dager før behandlinga i nasjonalforsamlinga og den obligatoriske høringsrunda var derfor en vits. Mange store greske og internasjonale organisasjoner beslutta å boikotte den.

Loven blir av mange beskrevet som et angrep på flyktningenes rett til beskyttelse slik de er hjemlet i internasjonale konvensjoner. Den snevrer inn retten til å søke asyl og undergraver viktige rettsprinsipper i prosessen for behandlinga av asylsøknader. På samme tid begrenser den rettighetene til asylsøkere som befinner seg på gresk jord og øker myndighetenes adgang til å ta i bruk tvangsmidler overfor dem. Den åpenlyse hensikten er å begrense tilstrømninga og å øke omfanget av deportasjoner.

Loven har blitt skarpt kritisert av UNHCR. Det samme gjelder for en rad greske og internasjonale menneskerettsorganisasjoner

‘Første’- og ‘tredjeland’
Kritikken retter seg blant annet mot den nye lovgivningas omgang med såkalte ‘første- og tredjeland’.  Begrepene viser til henholdsvis flyktningenes opprinnelige hjemland og landet de oppholdt seg i inntil de ankom Hellas.

I den forrige loven stiltes det krav til ‘tredjeland’ om «effektiv beskyttelse». I den nye teksten er vilkåret redusert til «tilstrekkelig». Det har relevans for regjeringas løfter om kraftig økning i retur av flyktninger til Tyrkia. Ordninga med retur er bakt inn i avtalen mellom EU og Tyrkia fra mars 2016, men de siste fire årene har bare 1 900 blitt sendt tilbake. Mitsotakis har lovet å øke tallet til 10 000 bare i år.

Med tanke på flyktningenes opprinnelige hjemland (‘førsteland’) åpner loven for ei liste over såkalte ‘sikre stater’. Foreløpig omfatter den bare et land på Balkan og i Afrika, men signaler fra regjeringa vitner om at lista kan vokse til også å inkludere for eksempel Afghanistan.

På samme tid begrenser den nye flyktningeloven rettighetene til asylsøkere som befinner seg på gresk jord og øker myndighetenes adgang til å ta i bruk tvangsmidler overfor dem.

Den nye loven øker også maksimumsperioden for internering av asylsøkere fra 3 til 18 måneder. Den åpner også for å internere mennesker som ikke ble internert i det de søkte asyl og uten annen begrunnelse enn at de faktisk er asylsøkere. Det bryter med internasjonale standarder som sier at asylsøkere i regelen ikke skal interneres og EU-lovgivning om at det å søke beskyttelse ikke i seg sjøl gir grunnlag for tvangstiltak. Loven fjerner også den gamle ordninga med at den administrative beslutninga om internering må vurderes av en dommer.

Planene om å bygge et stort antall såkalte pre-deportasjonssentre både på fastlandet og på de fem egeiske flyktningeøyene, må sees i lys av lovendringa.

Barn og ensomkommende mindreårige
I den norske debatten rundt Morialeiren på Lesbos har det vært stor oppmerksomhet om vilkårene for barn og ensomkommende mindreårige. Deres rettsvern blir også svekket med lovendringene regjeringa har fått gjennom i parlamentet.

Det skyldes blant annet at barn i fortsettelsen inkluderes i gruppa som kan gjøres til gjenstand for raske beslutninger om beskyttelsesbehovet i det flyktninger ankommer den greske grensa («accelarated border procedures»). Tidligere var barn og mindreårige unntatt fra ordninga og underlagt de vanlige prosedyrene for behandling av asylsøknader. Flere folkerettseksperter har pekt på at endringene bryter med prinsippet om «barnets beste».

Loven viderefører også praksisen med å internere ensomkommende mindreårige i sentre for såkalt «beskyttende ivaretaking». Avsløringer har bragt for dagen at mange av de sjølsamme sentrene tilbyr elendige og farlige forhold. Ordninga har derfor høstet mye kritikk både i Hellas og internasjonalt.

Avvisning på grensa av politiet og militære
Instituttet med såkalte «accellerated border procedures» er ikke ny. Det retter seg mot grupper som i myndighetenes øyne ikke har grunnlag for å søke asyl. Derimot er tida for behandling av søknader kraftig redusert. Loven forutsetter at den endelige beslutninga i slike saker fattes etter maksimum 25 dager. Det inkluderer behandling av anker fra søkere som får avslag. Fristen for å anke ei beslutning er satt til bare tre dager.

Den nye loven åpner også for at slike behandlingsprosesser i framtida kan overlates til politi og militære offiserer som er utstasjonert på grensa. Hjemlene innebærer tilbakevending til gammel praksis i Hellas. Human Right Watch opplyser at i 2007, da denne prosedyren helt og holdent ble forvaltet av det greske politiet, var det bare 0,04 prosent som slapp gjennom nåløyet etter førstegangsintervjuet. I deres øyne er ei av forklaringene at det greske politiet er kjennetegna av utbredt fremmedfrykt og fiendtlighet overfor asylsøkere.

Slike anklager er ikke nye i Hellas. Det er grundig dokumentert at høyreekstreme krefter har solid fotfeste i politiets rekker. Både på ledelsesplan og blant politifolk i sin alminnelighet. For eksempel viste undersøkelser at 60 prosent av politiets tjenestemenn i Athen stemte på nazipartiet Gyllent Daggry under valgene i 2012 og i januar 2015. Ferske erfaringer fra flyktningeøyene bekrefter mistankene.

Den nye loven åpner også for at slike behandlingsprosesser i framtida kan overlates til politi og militære offiserer som er utstasjonert på grensa.

Retten til å søke asyl under press
Innsnevringa av asylsøkernes rettigheter speiler seg også i lovens rammeverk for behandling av søknader. Det innebærer blant annet at ankemuligheter reduseres og at kravene til søkerne om å skaffe til veie legal dokumentasjon økes. Loven krever også at asylsøkerne sjøl er tilstede på alle trinn i behandlingsprosessen og at han eller hun er ledsaget av advokat. Det kan skape nesten uoverstigelige hindre for mange. Asylsøkere blir ofte innkalt på kort varsel.

Dersom asylsøkeren ikke følger opp sine forpliktelser sier den nye loven at søknaden kan ansees for å være trukket og at de kan deporteres.

Sjøl har jeg ved flere anledninger gjestet et senter for kurdiske flyktninger i havnebyen Lavrion. Senteret ligger 60 kilometer sør for Athen. Det har eksistert i tre tiår og administreres i dag av flyktningene sjøl. Lederne har derfor rik erfaring i å bistå beboere som trenger hjelp i forhold til greske myndigheter. De forteller at de nye bestemmelsene skaper store problemer for asylsøkerne blant dem. Kontorene de må oppsøke er i Athen og bare en så enkel sak som å ta bussen inn til hovedstaden volder problemer for de som ikke har penger til å betale for reisa.

Trusler om tilsvarende sanksjoner møter også asylsøkere som ikke umiddelbart etterkommer regler for mottakssenteret eller som motsetter seg overføring til andre fasiliteter. Ifølge mange kommentatorer er sanksjoner ensbetydende med deportering.

 

Solidaritet med Hellas støtter det grasrot-organiserte arbeidet til organisasjonen Solidarity 4 All sin innsats for flyktningene i Hellas.

Gi et bidrag! Penger kan settes inn på konto 9001 05 76104 (LO i Oslo, Møllergata 24, 0179 Oslo) eller vippses til Vipps-nummer 83815.

 

Kjetil Grønvold,

På vegne av Solidaritet med Hellas

Solidaritet med Hellas – LO I OSLOS INNSAMLING TIL SOLIDARITETSKLINIKKER

Bakgrunn
LO i Oslo startet innsamlingsaksjonen, Solidaritet med Hellas, i 2017 til støtte for greske grasrotorganiserte, frivillige helseklinikker etter at finanskrisa hadde svekket og til dels demontert helsevesenet i landet.

Da krisa ramma fra 2008 og den greske utenlandsgjelda ble uhåndterlig, mottok landet «hjelpepakker» fra EU-kommisjonen, den Europeiske Sentralbanken og IMF, den såkalte Troikaen. Kreditorene påla Hellas tiltak som bidro til at det greske bruttonasjonalproduktet (BNP) sank med 27 prosent, og at offentlige utgifter ble kuttet med nesten 1/3. Bevilgningene til den offentlige helsesektoren utgjør i dag bare 3,4 prosent av BNP.

Herjinga med Hellas under finanskrisa mangler sidestykke i Europa. Et lite folk i et lite land med svak økonomi rammet av krise sto overfor en overmektig fiende. Kreditorene påtvang grekerne å eliminere enhver form for nasjonal suverenitet og folkesuverenitet. Regjeringer fungerte som eksekutivkomite for kreditorene, parlamentet tok rolla som sandpåstrøingsorgan for diktatene fra Brüssel, Frankfurt og Washington, og domstolene blei regelrett skjøvet til side. Tariffavtaler slik vi kjenner dem eksisterer ikke lenger. Gjennomsnittslønna sank med 28 prosent i perioden fra 2010 til 2015, og den lovbestemte minstelønna ble satt ned til 683,76 euro pr. måned. Den har ikke økt siden 2012 og står i fare for å bli ytterligere redusert.

Den økonomiske krisa og at viktige tjenester har kollapset, rammet også folkehelsa. Dødeligheten blant nyfødte og spebarn økte med 40 prosent. Antall HIV-tilfeller ble tidoblet. Sjølmordsraten ble fordoblet, mentale lidelser vokste kraftig og for første gang på mer enn fire tiår oppsto epidemilignende utbrudd av malaria og Vestnil-feber.

På samme tid som folket ble kasta ut i den dypeste økonomisk krisa som har ramma noe land i den vesteuropeiske etterkrigshistoria, ble folket og nasjonen gjenstand for systematiske og løgnaktige demoniseringskampanjer. Disse ble næra av de nyliberale ekspertenes ideologiske tese om at grekernes lave arbeidsmoral og gigantiske offentlige sektor var opphav til krisa. EUs statistiske sentralbyrå fastslo derimot at grekernes arbeidsår var lengre enn i noe annet land i Europa, og at det offentlige forbrukets andel av BNP og de offentlige ansattes andel av den nasjonale arbeidsstyrken var lavere enn gjennomsnittet i EU.

Midt oppe i grekernes egne fattigdomsproblemer ble landet tvunget til å aksle rolla som frontstat da den monstrøse flyktningstrømmen møtte stengte grenser i mange av EU-landa i 2015.

Grasrotorganisering
Som motreaksjon til utviklingen etter krisa vokste det fram omfattende grasrotorganisering I Hellas. Folk tok initiativ til å finne løsninger sammen, og helseklinikkene er ett eksempel på dette. Klinikkene drives ved hjelp av frivillig innsats fra leger, øvrig helsepersonell og en rekke andre frivillige og bidrar også til medisinutdeling, legehjelp og tannbehandling.

Syriza-regjeringen har fått til en liten positiv utvikling etter kriseåra, blant annet er det lovfestet at helse er en universell rettighet. Loven tar sikte på å løse den store uretten som rådde under de seks første kriseåra, da nesten tre millioner grekere mistet retten til helsehjelp. Finansieringa av tjenestene er basert på en modell med helseforsikringer. De er som regel knyttet til arbeidsforholdet, og på det verste var over 30 prosent av arbeidsstyrken uten jobb. Forsikringa inkluderer familiemedlemmer, som derfor også ble rammet. Selv om loven fastsetter universelle rettigheter, er det fortsatt store ulikheter i tilgangen til helsehjelp.

Resultatet av kuttene i kriseåra, kan gjøre at det verste fortsatt ligger foran oss, understreker Stamatis Vardaros, visestatssekretær i Helsedepartementet i Athen. Han sikter til det mange eksperter omtaler som «tikkende helsebomber». Det skyldes blant annet at store grupper ikke har fått diagnostisert alvorlige sjukdommer tidsnok, at kronisk sjuke har stått uten forebyggende og stabiliserende behandling og at opptil 20 prosent av greske barn ikke har gjennomgått nødvendige vaksinasjonsprogrammer.

Hellas har ett av de mest privatiserte helsevesenene i EU. Offentlig primærhelsetjenester er nesten ikke-eksisterende utenom noen få poliklinikker i de store byene. I tillegg er dessuten ca. 30 prosent av betalingen såkalt «under bordet». Egenbetalingene rammer gruppene med størst behov for helsehjelp hardest, særlig de breie befolkningslagene som er ramma av krisa.

I tillegg kommer korrupsjon der multinasjonale legemiddelfirmaer står sentralt, i tillegg til legemangel, først og fremst på grunn av emigrasjon.

Den politiske situasjonen vekker også bekymring. Det var nytt parlamentsvalg i juli og det politiske landskapet i Hellas ble omkalfatret. Det gamle konservative Nytt Demokrati knuste Syriza, partiet som målbar håpet om forandring under den greske våren. Syriza-regjeringas kapitulasjon for kreditorene i juli 2015, og partiets rolle som administrator av elendigheten, må ta skylda for dette. Nytt Demokrati i regjering er en klar trussel mot den lille framgangen som har skjedd i helsesektoren. Men utfallet av valget rokker uansett ikke ved den greske realiteten. Den gamle regjeringa ble tvunget til å administrere en brutal nyliberal modell. Den nye regjeringa vil måtte gjøre det samme, men de kan forverre situasjonen ved å privatisere de få offentlige klinikkene som har blitt etablert. I lokalvalgene har det også skjedd endringer. For eksempel vant Nytt Demokrati borgermestervalgene i 52 av Attikas 67 kommuner. Syriza vant bare fem. Mange klinikker frykter å bli fratatt lokalene sine, i tillegg til andre hindre kommunene kan legge i deres vei.

‘Vi trenger fortsatt solidaritetsklinikkene’, sier Stamatis Vardaros i Helsedepartementet.

Helsetjenester og folkehelse frister fortsatt skrinne kår ni år etter at den økonomiske krisa ble utløst. I fjor meldte Verdens Helseorganisasjon at den forventede levealderen i Hellas har begynt å synke.

Krisa i de greske helsetjenestene og kraftig vekst i folkehelseproblemene ga støtet til opprettelsen av over 50 solidaritetsklinikker over hele Hellas. De har vært av avgjørende betydning for hundretusener av grekere. Klinikkene organiserer befolkninga i sine distrikter slik at de sammen kan drifte egne tjenester og yter gratis behandling basert på frivillig innsats. Den største klinikken, Metropolitan Community Clinic i Hellenikon i Athen, som har hatt 300 frivillige, kan vise til over 73.000 pasienter etter starten i 2012. Klinikkene har utvikla organisasjonsformer og arbeidsmåter som bryter radikalt med de offentlige tjenestenes måte å operere på. Blant annet fordi de betrakter pasientene som ‘borgere’ og legger vekt på å trekke både dem, de frivillige og lokalbefolkninga aktivt inn i arbeidet de bedriver.

‘Helseklinikkene er modeller for hele helsevesenet når det gjelder tenkemåter, transparens og demokratisk styring og kontroll. Dessuten fyller de behov for helsehjelp som det offentlige ikke evner å dekke‘, sier Vardaros. ‘….. deres framtid er målestokken på vår suksess. Dersom behovene for solidaritetsklinikkene blir mindre er det et tegn på at vi er på riktig vei. Dersom det ikke skjer, har vi feilet. ‘

Grekerne trenger fortsatt vår støtte. LO i Oslos innsamlingsaksjon samler inn penger til fortsatt drift av helseklinikkene. Innsamlede midler går i sin helhet til formålet og initiativet er partipolitisk uavhengig.

 
Gi et bidrag! Penger kan settes inn på konto 9001 05 76104 (LO i Oslo, Møllergata 24, 0179 Oslo) eller vippses til Vipps-nummer 83815.

 

Kjetil Grønvold og Lill Fanny Sæther

På vegne av Solidaritet med Hellas

Hellas: -En båt med for mange store hull til å kunne flyte

Dette var bildet Georgios Vichas, hjertespesialist ved Metropolitan Civic Center, Elliniko, brukte da Solidaritet med Hellas møtte han 31.mars for å få en oppdatering om situasjonen i Hellas nå.
Dr Vicahas er en av koordinatorene for samarbeidet mellom Elliniko-klinikken og de 50 andre klinikkene i nettverket som grasrotbevegelsen Solidarity4All bygde opp fra 2011 av. Elleniko-klinikken er den største i nettverket og behandler hver måned rundt 10 000 pasienter som trenger gratis medisinske hjelp.

Dr Vichas var i Oslo helgen 30.mars til 2.april, hvor han foruten å møte styringsgruppen til Solidaritet med Hellas også holdt en hilsen til landsmøtet i Rødt og møtte styremedlemmer i Den Greske Foreningen i Norge.
Vi gjorde avtaler med han om oppstart av innkjøp av medisiner til Elliniko-klinikken, som vi nå er i ferd med å sette ut i livet. I slutten av april bruker vi ca 50 000 kroner av det vi har samlet inn til medisiner fordelt på klinikkene i Elliniko, Pireus og Athen. Vi følger opp med videre overføringer i mai og juni

Georgios beskrev et samfunn som synker dypere og dypere ned i en humanitær krise, etter nå sju år med påtvungen innstramningspolitikk fra den såkalte Troikaen: EU, Den Europeiske Sentralbanken og Det internasjonale Pengefondet. For å være presis ble Troikaen etter det tredje Memorandumet sommeren 2015, som bestemte lånebetingelsene som Hellas må oppfylle, utvidet til Kvartetten. Den fjerde parten er institusjonen Den Europeiske stabiliseringsmekanismen (ESM) , som i likhet med Sentralbanken er et EU-redskap som kan gi lån til land og banker som er ute i økonomiske problemer. ESM er direkte knytta til Euro-samarbeidet, så uansett «arbeidsdelinga» er det EU/Euro-systemet i samarbeid med Pengefondet som svinebinder Hellas.
Den jevne greker blir fattigere og fattigere ved at både lønninger og pensjoner gradvis reduseres.
Sluttforhandlingene om pensjonsordningen pågikk da Georgios var i Oslo, og kravet til institusjonene vil innebære at gjennomsnittspensjonene blir ytterligere senket i forhold til nivået før sommeren 2015. Om grunnpensjoner opprettholdes, så fjernes nå snart alle tilleggspensjoner som spesielt IMF er oppsatt på å få bort. Hver tredje greker lever allerede under fattigdomsgrensa. Og om Syriza-regjeringen har klart å få beholde noen penger til støttetiltak for de aller fattigste, er helhetsbildet at enda flere grekere havner under fattigdomsgrensa. I tillegg ødelegges de sosiale strukturene, slik som sosiale tjenester og helsevesenet. Barnedødeligheten øker, og for første gang i fredstid øker dødsraten mer enn fødselsraten.
Kredittpakkene fra Instituasjonene går i hovedsak inn i gjeldssluket, som tilbakebetalinger til de samme kreditorene. For å sikre europeiske og noen greske banker, som innebærer bl.a. en sponsing den tyske økonomien! Også NGOer skor seg, til og med på tilskudda til flyktningetiltaka.
-Syriza-regjeringens forsøker å tette de små hullene i den synkende greske skuta, sier Georgios.
De små forbedringene monner lite, når de undergraves av andre avtaler og så lenge som den uhåndterlige gjelda er der.. Allikevel kan ikke vi som jobber i sjølorganiseringsbevegelsen gjøre annet enn å fortsette med det vi gjør. For å holde solidariteten og samarbeidet på grunnplanet ved like og håpe på at den politiske utviklinga ellers i Europa snart kan føre til at den umenneskelige innstramningpolitikken overfor vanlige folk blir forkasta.
-Alle disse vanskelige årene med krise har også vist oss en lys side ved det greske samfunnet, fortsatte Georgios, at det raskt voks fram en solidaritet som hjalp oss til å stå opp med verdighet og håp, hjalp oss til å stå i mot og slåss for å snu den katastrofale politiske kursen. Solidariteten var og er vårt kraftige våpen. Solidariteten er verdien som forvandler oss fra individer til borgere, poengterte han ved å henvise til en av sine greske forfedre, Platon.
Etter at Gregorios var i Oslo ser det ut til å bli en prinsippavtale mellom kreditorene og den greske regjeringa. Men betingelsene peker mot en videre seigpining av det greske folket. Begge parter peker på makroøkonomiske lysninger for den greske økonomien. Men fortsatt er det ingen avtaler i havn om å kutte på gjeldsbyrden. Grekerne skal fortsatt stramme inn livreima for å fortsette med sponsinga av økonomien i de rike EU-landene lengre nord.
Vårt støttearbeid springer ut av den samme solidariske grunnholdningen som holder våre greske venner i gang, at vi kan ikke gjøre noe annet, mens vi også politisk kan være med og jobbe for at Europas folk kvitter seg med politikken som tynger ned flere enn det greske folket.
Arnljot Ask

Den økonomiske og sosiale virkeligheten

Av Kjetil Grønvold
Den greske resesjonen
Den greske resesjonen regnes av de fleste historikere og økonomer som den største resesjonen i vestlig økonomi det siste hundreåret. Fallet i USAs  BNP under depresjonen på 1930-tallet var djupere (37%),  men oppgangen i den nordamerikanske økonomien begynte  i 1934. Fem år etter krasjet på Wall Street.
I Hellas har resesjonen vart i ni år.

Fattigdomsgrensa
Ifølge offisiell statistikk lever 23-24% av befolkninga under fattigdomsgrensa. Imidlertid er det nødvendig  å ta i betraktning at for å blir regna som ‘fattig’ i Hellas i dag må en være mye fattigere enn i 2009. Det henger sammen med at begrepet  blir fastsatt utfra EU’s norm om ‘inntekt under 60% av medianinntekten’. Den greske medianinntekten har falt kraftig i løpet av krisa. I 2015 blei ‘fattigdom’ definert ut fra ei individuell inntekt på 4.512 euro i året. I 2010 var den samme grensa 7.178 euro.
Dersom vi anvender inntektskriterier fra 2005 vil andelen fattige øke til 42,2%. Det representerer ei tredobling fra 2010 (16,3%).  I tillegg må vi ta i betraktning store reduksjoner i offentlige tjenester og ytelser («sosial lønn») og kraftige skatte- og avgiftsøkninger.
Utfra 2005-standarder er det derfor ikke urimelig å anta at godt over halvparten av befolkninga lever i fattigdom. I EU er det bare Romania og Bulgaria som skilter med en større andel av befolkninga under den offisielle fattigdomsgrensa.

Fattige regioner
Tall fra Eurostat (EUs statistiske byrå) fra april i år forteller at tre av i alt 13 greske regioner hører hjemme i gruppa av de 20 fattigste regionene i EU. Det dreier seg om Øst-Makedonia-Thrakia, Epirus og det vestlige Hellas. Husholdningenes inntekt i disse regionene svarer til 48-50% av gjennomsnittet i EU. For hele Hellas er inntekten under 68% av EU-nivået. De fleste regionene ligger betydelig lavere, men Attika med 5 millioner innbyggere trekker det nasjonale gjennomsnittet opp med sine 93%.

Krisas sosiale profil
Den sosiale fordelinga av byrdene kuttpolitikken påfører grekerne er ekstremt skeiv. En undersøkelse som baserer seg på analyser av 260.000 inntekts- og skatteoppgaver viser at om befolkninga spaltes i 10 like store inntektsklasser har inntektene for de 10% dårligst stilte falt med hele 86%. For de tre øverste klassene(30%) er andelen 17-20%. Halvparten av inntektsnedgangen skyldes kutt i lønninger.
I 2014 var skatteøkninger ansvarlig for 9% av inntektsfallet. På dette tidspunktet hadde direkte skatter økt med 53% og de  indirekte med 12%. De siste to årene har bragt de største økningene i løpet av  kriseåra og det er rimelig å anta at effekten  derfor er betydelig større i dag.  Tall viser at skatteøkningene fram  til 2014 beløp seg til 337% for den laveste inntektsklassen og 9% for den best stilte tidelen av befolkninga! En rapport lagt fram i mars 2016 avdekker at over halvparten av husholdningene er ute av stand til å betale skatten de er pålagt.
Inntektsbeløpene  det refereres til er nominelle. Om vi tar høyde for reduksjon i offentlige ytelser er byrdefordelinga enda skeivere.  F eks måtte 3 millioner mennesker uten helseforsikring sjøl betale full pris for medisiner og behandling inntil lovendringer vedtatt i fjor .  Skattebyrder med stor økning i momsen spiller ei viktig rolle. På samme tid er prisstigninga er også en viktig faktor. Det kan fortone seg paradoksalt at prisene i storparten av perioden har fortsatt å stige mens husholdningenes inntekt har sunket med 40% og etterspørselen har gått ned. Det henger bl.a. sammen det økninga i skatte- og avgiftsnivået.  Bare i 2015 økte matvareprisene med 18%.  Det rammer de fattigste hardt.

Arbeidsløshet og undersysselsetting
Myndighetene anslår arbeidsløsheten til mellom 23 og 24%. Imidlertid mener mange eksperter at den i virkeligheten ligger rundt 30%. De siste beregningene fra GSEE oppgir at ledigheten rammer 29,6% av arbeidsstyrken.  Avvikene skyldes at  de offisielle anslagene unnlater å registrere arbeidssøkende som ikke responderer på ELSTATs spørreskjemaer. Det greske statistiske sentralbyrået regner heller ikke med personer som ikke har registrert seg på arbeidskontoret den siste måneden.
Blant ungdom er den offisielle  nasjonale ledigheten 46%.  I de fattigste regionene i vest og nordøst er tallet over 60%.
73,8% av de arbeidsløse har vært uten jobb i mer enn 12 måneder og er derfor ikke lengre kvalifisert for arbeidsledighetstrygd. I snitt har denne gruppa vært uten jobb i mer enn 2,5 år. Bare 1 av 10 arbeidsledige mottar trygd og 350.000 husholdninger har ikke et eneste medlem med arbeidsinntekt. Det tilsvarer 12% av befolkninga.Det hører også med til bildet at 1,1 millioner hører hjemme i husholdninger der arbeidsinntekt skriver seg fra ansettelsesforhold som for familien samla beløper seg til mindre enn 20% stilling. Det henger bl.a. sammen med at prekære arbeidsforhold har bredt kraftig om seg. I 2009 var 79% av alle nyansettelser i fulle og ordinære stillinger. I 2016 hadde andelen sunket til  45%.

Pensjoner
I kriseårene har pensjonene  vært gjenstand for 11 kutt kutt. Realverdien er senket med 40%. Under den nåværende regjeringa er det særlig tilleggspensjonene som er ramma.  Det har vakt stor forbitrelse fordi de aktuelle fondene  helt og holdent er bygd  på  livslange bidrag fra medlemmene.  Arbeidsgivere og det offentlig har ikke bidratt med noe til kapitalen fondene rår over.
Materiale fra Eurostat viser at i 2015 levde 46% av greske pensjonister under den offisielle fattigdomsgrensa. Ytterligere 26% befant seg rett over og sto i fare for sosial eksklusjon. På samme tid er pensjon et av de få sosiale sikkerhetsnettene som fortsatt eksisterer i Hellas. I en spørreundersøkelse halvannet år tilbake oppga  52% av greske familier at pensjoner var deres viktigste inntektskilde.
Kreditorene anfører at pensjonsutgiftene ikke er bærekraftige – og på sett og vis har de rett i det. En stor del av kostnadene dekkes over statsbudsjettet, fordi pensjonsfondenes kasser er tomme. Det henger sammen med flere faktorer.
•  I 2009 blei en stor del av Hellas utenlandsgjeld sanert. Det dreide seg om ca 100 milliarder euro. Private kreditorer etterga en del av sine utlån i det de offisielle institusjonene overtok gjelda. Problemet var at byrdene for en stor del falt på grekerne sjøl. Saneringa tok form av nedskriving av verdien på greske statsobligasjoner. Det ramma greske banker – og det ramma institusjoner og småsparere som hadde betrakta statlige obligasjoner som en sikker form for sparing. Pensjonsfondene tapte ca.  14,5 milliarder euro på gjeldssaneringa. Det kan nevnes at undersøkelser rundt sjølmordsepidemien som ramma landet de første åra etter at krisa slo inn viser at en stor andel av ofrene  var småsparere som hadde mista hele kapitalformuen sin.
• Arbeidsløshet og kutt i inntekter for folk flest har leda til at inntekter fra avgifter til fondene har sunket kraftig
• Andelen som valgte å tidligpensjonere seg økte kraftig de første årene etter de to første memorandaene. Fra 2010 til 2012 steig antallet tidligpensjoneringer med 48% i offentlig sektor.  Det hang sammen med at alternativet var arbeidsløshet og fravær av inntekt overhodet. I offentlig sektor slo det første memorandumet fra 2010 fast at arbeidsstyrken skulle reduseres med 19% (150.000 ansatte). Det voksende antallet pensjonister har økt presset på pensjonsutgiftene.
Den greske familiens rolle
Et trekk som særkjenner Hellas er at de store fattigdomsproblemene knapt er synlig i det offentlige landskapet.  De trer ikke fram i skarpe streker for tilfeldige besøkende.
Det finnes unntak. Blant annet i tettstedene Skaramangas, Eleusis og Perama rett  nord for Pireus. De tilhørte inntil få år tilbake hjertet i det greske industribeltet. Titusentalls verftsarbeidere bygde skipene til den greske rederstanden. Hellas er den største skipsfartsnasjonen i verden og greske redere kontrollerer 17% av den globale skipstonnasjen. Men i dag bygges båtene andre steder og samfunnene som sprang ut av  veftene er kasta ut i bånnløs krise.  I Perama er 95% av skipsverftsarbeiderne  arbeidsløse og for distriktet som helhet er andelen 60-70% av arbeidsstyrka.  En stor del av familiene lever på 200 euro i måneden.  Hele nabolag å ligne med slumområder slik vi kjenner dem fra metropoler i den tredje verden. På leger Uten Grenser sin kinikk  forteller de at familier ikke kan ta ungene med på sjukehus i Pireus.  Sjøl om byen ligger bare 10 minutters busstur unna og reisa koster 1,40 euro har de ikke råd til billett.
Og allikevel.  Stort sett må man trenge inn i livene til folk for å spore fattigdommen. Innafor veggene lever mange uten strøm og vann. Og med lite mat på bordet. Tall fra undersøkelser fra grunnskoler i Athen forteller at opp til 25% av elevene ikke fikk tilstrekkelig mat. Og næringsverdien er svært mangelfull.
Det offentlige sosiale sikkerhetsnettet har alltid vært svakt i Hellas. Mange peker også på at fordeling i form av ytelser fra ulike velferdstjenester har vært bundet opp i klientellistiske relasjoner snarere enn å være basert på vurdering av behov.
Derimot har familien som sosial institusjon spilt ei viktig rolle. Den har vært retta inn mot å ivareta behov hos sine medlemmer.
Men krisa rokker også ved familienes tradisjonelle rolle. I Athen fantes det knapt hjemløse før 2008. I dag teller de 40.000. Ifølge rapporter er 90% av dem bærere av alvorlige psykiatriske diagnoser. Tidligere var det familiene deres som dro omsorg for dem. I dag er byrdene krisa påfører familienettverkene  såvidt store at de har begynt å slå sprekker. De dårligst stilte og mest krevende gruppene blir overlatt til seg sjøl.
Det henger sammen med at økonomien har blitt radikalt mye dårligere og at andelen som trenger støtte har økt kraftig. Krisa med arbeidsløshet, gjeldsavhengighet og kraftig svekking av økonomien er også ei belastning på nære relasjoner og mange familier går i oppløsning. Det speiler seg bl.a. i den voksende  skilsmissefrekvensen. I 2014 var det  16.707 ekteskap som havarerte. Til sammenligning er gjennomsnittstallet for årene før rundt 13.000. Antall nye giftermål har også sunket betydelig. På samme tid går fødselstallene nedover.  Mens 118.302 blei født i 2008 ar det samme antallet 92.114 seks år seinere.  Dødstallene har derimot økt. Det henger blant annet sammen med økt sjukelighet. Hellas var inntil krisa blant landa i Europa med høyest forventa levealder. Fra 2011 har befolkningstallene vært negative. Legeforeninga i Thessaloniki sier at forventa levealder har sunket med tre år for kvinner og fem år for menn.

Mer av det samme?

5. mai i år blei den greske regjeringa og institusjonene enige om en foreløpig avtale knytta til den andre evalueringa av det tredje memorandumet. Den forplikter Hellas til nye kutttiltak og var ei forutsetning for utbetaling av neste porsjon av lånet på 86 milliarder fra august 2015. Nye avdrag på den greske gjelda venter i juli i år. Avtalen må godkjennes av Eurogruppa, men det endelige vedtaket borger knapt for endringer i grekernes favør.
Den foreløpige avtalen innebærer bl.a. at grekerne:
• Reduserer pensjonskostnader med ytterligere 9%.
• Øker moms på medisiner
• Senker grensa for skattefri inntekt fra 8.636 til 5.681 euro
• (Thessalonikiprogrammet som Syriza gikk til valg på i januar 2015 lovte å øke grensa til 12.000 euro.
• Fjerner flere av støtteordningene til de dårligst stilte gruppene

Det parallelle programmet
I begynnelsen av 2016 introduserte regjeringa en rad mottiltak for å døyve de verste sosiale konsekvensene av krisa og kuttpolitikken. De sammenfattes i det såkalte «Parallell Program»-
Programmet har en viss betydning. F.eks. ordninga med gratis offentlig transport for arbeidsløse. Dessuten økonomisk støtte til bokostnader og  vann- og elektrisitetsutgifter for de fattigste.
Det viktigste tiltaket i programmet er at mennesker uten helseforsikring i prinsippet får lik tilgang til offentlige helsetjenester.  Det blei hjemla i lov vedtatt i mars 2016 Denne gruppa omfatter 2,5 – 3 millioner mennesker. Tidligere hadde de i praksis ikke rett til helsehjelp.

Men det gjenstår ennå å se hva det betyr i praksis. Også under Samarasregjeringa blei det vedtatt lover som skulle åpne dørene til helsehjelp for denne gruppa. Fattige uten forsikring blei også gitt rett til gratis medisiner på sjukehusene. Problemet var at forespørsler om utredning og behandling måtte behandles av egne nemnder og at de fleste sjukehus ikke engang fant det bryet verdt å opprette slike nemnder. Praksisen til de som fantes var dessuten streng. Medisinsk behandling blei forbeholdt «de verdige».
Utfordringa for det nåværende regimet er at helseutgiftene er kutta med 50% i løpet av kriseåra, mens behovet for helsehjelp har økt med 35%.  Sjukehusene har barbert budsjettene og erfarer ofte at de ikke har tilstrekkelige medisiner og medisinsk utstyr  eller sjukepleieartikler. Mens jeg var i Hellas i vår kom meldinger om to sjukehus som brått og uforvarende avlyste cellegiftkurer, strålebehandling og operasjoner av kreftpasienter og erklærte at de hadde  beslutta å legge ned de onkologiske avdelingene. De var for dyre å drifte.

Nå skal en kraftig underdimensjonert helsesektor brått ta hånd om nesten 3 millioner flere mennesker.  Sjukehusbudsjettet for 2017 er redusert med nesten 200 millioner euro og det er stor fare for legeflukt i en allerede ekstremt kriseramma primærhelsetjeneste fordi regjeringa vil gjeninnføre tiltak som i 2014 skremte halvparten av dem vekk fra arbeidet på poliklinikker. Behovet for oppbemanning av det greske helsevesenet anslåes til 26.000 stillinger. Det parallelle programmet lover 3.500. Legeforeninga i Thessaloniki sier at tiltakene hos dem tar form av midlertidige ansettelser i fem måneders vikariater med legelønninger ned mot 600 euro i måneden. En psykiater jeg snakka med i Athen mener at det i praksis ikke er snakk om nye stillinger overhodet.
Ett eksempel på hvordan begrensa rettigheter for folk uten forsikring fortsatt rammer hardt er at psykiatriske lidelser har tiltatt i Hellas. Det er rimelig å anta at de først og fremst rammer dem som lider mest under krisa.  Det ledende tidsskriftet «The Lancet» anslår økning av alvorlige depresjoner fra 3 til 8%. Det er et svært høyt tall. Tendensen speiler seg også i dobling av sjølmordsfrekvensen. Men psykiatrisk behandling er nesten ikke tilgjengelig i den offentlige sektoren. I løpet av to år etter det første memorandumet blei bevilgningene kutta med 75%. Mennesker må oppsøke private tilbud, men de dekkes ikke av lovgivninga for grekere uten helseforsikring.  Tilsvarende gjelder f.eks. diabetespasienter og mulighetene for å skaffe til veie medisiner på lokale, private apoteker.

Håp for framtida. Solidaritetsapoteket i Patisia
Framtida fortoner seg dyster.  På samme tid er den ikke gitt.  Moderne gresk politisk historie er historia om kraftige pendelsvingninger mellom avmakt og pessimisme på den ene sida og kraftfulle bevegelser for forandring på den andre.  Den greske hverdagen bærer også bud om motstand.
–          Vi gjør det fordi vi må…, sier han,
–          og vi tjener ingenting. Vi gjør det for hverandre.
Ordene tilhører en eldre og gråhåret mann og faller i det jeg entrer bygninga der «Solidaritetsapoteket i Patisia» holder til. Han har fått øye på notatblokka og fotoapparatet i det jeg setter meg ned ved bordet.
–          Skriv det ned!, understreker han
–          Skriv at vi ikke er noe NGO. Vi betaler ikke folk for å drive med «godhet». Vi arbeider gratis. Vi gjør det fordi vi må, gjentar han.
Giorgio mista jobben i 2013
–          Alt var svart. Jeg mista motet. Arbeidet her gir mening. Her er jeg sammen med andre som har det som meg.  Både «foran og bak disken».  Det gir mening. Troen på at vi kan  gjøre en forskjell gir håp.
De tre andre rundt bordet nikker samtykkende. To av dem tilhører sjøl hæren av arbeidsløse. Innover i lokalet har 10-15 mennesker leira seg rundt andre bord. De er travelt opptatt av å registrere og ordne medisiner som har kommet inn.
Tenkninga Giorgio prenter inn i den besøkende gjennomsyrer bevegelsen av solidaritetsgrupper i Hellas. De vokste fram fordi bare befolkninga sjøl – sammen – kunne ta hånd om egne behov.  Giorgio og de andre handler fordi  de «må» på samme tid som arbeidet deres tegner konturene av en annen framtid.

Fragmenter av gresk virkelighet

Av Kjetil Grønvold
«Vi er som rotter i den farmasøytiske industriens laboratorier. Om medisinen de gir oss virker så kommer de til dere også».

Ordene faller idet jeg treffer Yiorgio Archontopoulos.  Han er leder for Arbeiderforeninga i EYATH, det offentlige vann- og avløpsselskapet i Thessaloniki, og en av de sentrale faglige lederne i Hellas de siste åra. Navnet hans blei kjent over hele Europa da Arbeiderforeninga sto i spissen for  folkeavstemning  om privatisering av vann- og avløpstjenestene i byen. Det skjedde høsten 2014.  Trass i sabotasje og trusler fra regjeringa i Athen deltok 57% av alle stemmeberettiga i millionbyen. 98,5% stemte ‘nei’ til privatiseringsplanene.

Men makta er ikke vant til å bøye seg for folkemeninga. Nå henger sverdet  på nytt over EYATH. Det nye superfondet som så dagens lys med det tredje memorandumet  samler all offentlig eiendom på sine hender og erklærer at alt er til salgs. Vann- og avløpsselskapene i Athen og Thessaloniki står høyt på ønskelista deres. Kreditorene trekker i alle tråder og har sikra HCAP ei levetid på 99 år.
På samme måte har arbeiderne Archontopoulos representerer følt andre deler av krisepolitikken på kroppen. «Gjennomsnittslønna for  medlemmene våre har falt med 40%…», forteller han, «..og mange har mista jobbene sine».
Advarslene finner gjenklang hos Elias Ioakimoglou, som er økonom og rådgiver for Institute of Labor i Generalføderasjonen for Greske Arbeidere (GSEE) – den store faglige føderasjonen for arbeidere i privat sektor og offentlige selskaper. «..de europeiske elitene har en plan for Europas framtid..», understreker han. «Den har allerede blitt tillempa og testa i Hellas. Vi er eksperimentet som truer med å bli et europeisk paradigme»
Ioakimoglou sikter til konturene av det nye akkumulasjonsregimet som er i ferd med å feste grepet om grekernes  framtid. Det har allerede rukket å anta skarpe former og hviler på to hovedstolper.
Omkalfatring av eiendomsforholda
Utviklinga i Hellas svarer til det samfunnsgeografen Harvey kaller «accumulation by dispossession». Internasjonal finanskapital og multinasjonale selskaper tilriver seg gresk eiendom for en billig penge.
Privatiseringsprogrammet er nøkkelleddet. Den favner såvidt breidt og djupt at flere statsvitere og eksperter på internasjonal lovgivning betrakter det som en trussel mot den greske statens eksistens.
Men endringene omdanner også andre deler av økonomien.
Det gjelder bl.a. banksektoren i kjølvannet av et flertall rekapitaliseringer.
Dessuten rammer de små og mellomstore næringsvirksomheter. Det henger sammen med at mange sliter tungt og er tynga av gjeld de ikke klarer å betjene. 43,5% av utlån fra greske banker blir misligholdt. Skatterestanser er også et stort problem for mange. Visedirektøren for Sentralbanken har anslått omfanget av denne gjelda til å være 200 milliarder euro. Nesten 250.000 virksomheter har gått konkurs og mange sliter tungt for å overleve. Særlig utsatt er bøndene. Det finnes 750.000 små jordbrukseiendommer i Hellas og momsøkninger, pensjonskutt, fjerning av subsidier og kraftig økning av inntektsskatten truer med å støte mange bort fra jorda.
Den Syrizaledede regjeringa forsøkte i sin første periode å få til tilbakebetalingsordninger med små rater  over lang tid. Men kreditorene har pressa på for inndriving av midlene. Nå åpnes det for at bankene kan selge «red loans» til utenlandske «rovdyrfond». Anslagene sier at de vil bli avhenda for 5-10% av verdien. Initiativ fra grupper av greske gjeldsofre som argumenterer med at det vil være mer tjenlig å sanere en mindre del av deres lån (f.eks. 40%) blir stort sett avvist.
Kreditorenes krav  rammer også individuell privateiendom. Først og fremst boliger. I Spania leda krisa til at 400.000 familier blei kasta på gata. Det hang sammen med at den spanske terskelen for utpanting er svært lav (mislighold av lån over 16 dager). Gresk lovgivning har tradisjonelt  sikret relativt sterk beskyttelse for såkalte primærboliger. Da Papadimos-regjeringa forsøkte å få til endringer i 2011 blei det ett av de viktigste anliggendene for den store protestbevegelsen og forslaget måtte trekkes tilbake. Det var den eneste konkrete seieren «the movement of Syntagma Square» høsta. Men nå ser det ut til at også denne skansen brister. Regjeringa har klart å få til visse begrensninger i avtaler med kreditorene. De er knytta til husholdningenes inntekt og verdien av boligene, men de omfatter bare 25-26% av gjeldsofrene.
Angrepet på boliger er ei tikkende bombe. ‘De kan ta fra oss lønna og pensjonene og de offentlige tjenestene’, sier mange greker jeg treffer, ‘men tar de fra oss boligene så smeller det’. Boligen har stor kulturell betydning i Hellas. Det henger bl.a. sammen med familiens rolle som sosial institusjon.

Angrep mot arbeiderklassen
Arbeiderklassen og fagbevegelsen høsta store framganger de første to tiåra etter styrtinga av oberstjuntaen i 1974. Arbeidslivlovgivninga som blei hamra ut på 1980-tallet var mer fagforeningvennlig enn i mange andre europeiske land.  80% av arbeidsstyrken i privat sektor var omfatta av nasjonale og bransjevise kollektive avtaler. Fagbevegelsens rolle og innflytelse blei institusjonalisert.
Men i løpet av kriseåra er alt som blei vunnet gått tapt. Kreditorene har påtvunget Hellas regimer som har lagt det regulerte arbeidslivet  i ruiner. Sosiale, faglige og demokratiske rettigheter har smuldra hen.
Institusjonenes diktat om endringer i den greske arbeidslivlovgivninga har vært instrumentelle i angrep på lønninger og sosiale rettigheter og leda til at det nominelle lønnsnivået for arbeidere i privat sektor og offentlige selskaper  har sunket med 28,2%. Sammenholdt med reduksjoner i sosiale ytelser og kraftige skatte- og avgiftsøkninger sier noen beregninger at kjøpekrafta deres er halvert sia 2009. En fersk rapport fra GSEE forteller at over 50% tjener under 800 euro i måneden.
På samme tid er den reelle arbeidsløsheten over 30%  og kritikere ser på såkalte sysselsettingsprogrammene i offentlig regi – de såkalte Public Benefit Program (PNB) og Training Vouchers Scheme (TVS) – som ‘aktivering av reservearmeen’. De består i korttidskontrakter på fem måneder, rekrutterer fagarbeidere som er kvalifisert til arbeidsoppgavene de blir satt til å utføre,  rommer månedslønn under 500 euro og gir ikke rett til fagorganisering og aksjonsformer for å ivareta eigne rettigheter. De har heller ikke lovhjemla rettigheter som tilfaller mennesker i ordinære arbeidsforhold. Som rett til sjukefravær. Ansatte i disse programmene (det gjelder særlig PNB) utfører i stor utstrekning ordinært arbeid.
Programmene skal ifølge planene omfatte flere hundre tusen mennesker og stiller en stor del av arbeidsstyrken utafor fagbevegelsens rekkevidde.
Et annet dominerende trekk er at det såkalte prekariatet vokser kraftig. I 2016 var over 54% av alle nyansettelser jobber med redusert arbeidstid og  midlertidige kontrakter.
Det er verdt å merke seg at arbeiderklassen har vokst kraftig i Hellas de siste årene. Forskere ved Institute of Labour anslår dens andel av befolkninga til 60%. Inntil slutten av 1980-tallet utgjorde såkalte sjølsysselsatte 35% av arbeidsstyrken. I dag sier analyser at andelen har falt til under 9%. En stor del av det tradisjonelle småborgerskapet har falt ned i prekariatet.
I forhandlingene rundt det første og andre memorandumet var kreditorenes kronargument at arbeidslivet var den eneste sektoren som kunne anvendes til å absorbere de økonomiske sjokkene.  Andre sektorer rommet for mange statiske faktorer.
Andre vil kalle det omskriving  for «sosialisering av krisa».
Tiltakene blei også begrunna i at intern devaluering ville styrke konkurranseevna og fremme gresk eksport. Men den britiske  økonomen Michael Roberts har lagt fram tall som forteller at mens Hellas var det eneste landet i EU i 2007-14 hvor kostnadene per arbeidsenhet falt i nominelle priser så sank også eksporten i samme periode med  15%.

«Kollektiv depresjon»
Å gi seg i kast med gresk virkelighet slik den ter seg i dag er å gi seg i kast med en form for kollektiv depresjon. Den speiler seg i tilfeldige samtaler over kafeborda eller  i omgang med aktivister og  samtaler med politiske organisasjoner og sosiale bevegelser.
Mantraet som forener  uttrykkene den rådende stemninga tar er at «Det finnes ikke håp. Vi har ingen framtid».
Pessimisme hos ungdommen.
En indikator på hvordan framtida tegner seg i et folks bevissthet er spørsmålet om hvilke forventninger ungdommen huser. Framtida er deres liv.
I slutten av april i år blei det offentliggjort en sammenlignende undersøkelse som omfatter sju europeiske land. Den satte seg fore å kartlegge ungdommens tanker om framtida.  Rapporten slår fast at pessimismen rår.  I store europeiske land som Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania mener et klart flertall (53-58%) at de vil få betydelig dårligere økonomi og livskvalitet enn foreldregenerasjonen.
I Hellas er den samme andelen 82%!

Men de unge i dag samler seg ikke i kollektiv protest slik de gjorde det under det store ungdomsopprøret i Athen i 2008. Det hadde brei folkelig støtte og blir av mange betrakta som et forspill til det som skulle komme. Eller som da de aksla rolla som spydodd for den store og breie protestbevegelsen fra 2010 til 2012.
I stedet søker de individuelle løsninger. De protesterer med beina. I løpet av kriseåra har opp mot 500.000 grekere kryssa grensene på jakt etter liv log utkomme i andre europeiske land.
Emigrasjon er ikke et nytt fenomen i moderne gresk historie. Den greske diasporaen er større enn befolkninga i hjemlandet. Men tidligere var det bønder og arbeidere som reiste ut. Nå er emigrantene i all hovedsak unge folk med høy utdanning. En undersøkelse utført av European University Institute slår fast at i gruppa den tar for seg hadde 90% universitetsutdanning. 6 av 10 var utstyrt med mastergrad mens hele 11% bragte med seg doktorgrad i bagasjen.
Hellas mister hjernekrafta si  i en situasjon hvor ei av de viktigste oppgavene landet står overfor er å gjenreise og modernisere produksjonsapparatet. De sosiale bevegelsenes parti har vendt ryggen til bevegelsene. Pessimismen har røtter både i den økonomiske, sosiale og politiske sfæra. På det politiske planet henger den sammen med skjebna til regjeringspartiet Syriza.

I mer enn to tiår bedreiv Sinaspismos – og fra 2004 Syriza – en evigvarende kamp mot den parlamentariske sperregrensa på 3%. Det var i det Tsipras vendte seg til demonstrantene på Syntagma Square og erklærte at «vi er de sosiale bevegelsenes parti» at marsjen mot regjeringskontorene startet.
Da protestbevegelsen ebba ut i 2012 sto partiet fram som det politiske uttrykket for den sjølsamme bevegelsen.  Aspirasjonene blei knytta til kampen om regjeringsmakt.
Det kan argumenteres for at grekerne var nødt til å bøye kne for kreditorene slik de gjorde da regjeringa  7. juni 2015 undertegna en avtale som var enda dårligere enn over 60% av befolkninga sa et kraftfullt nei til i folkeavstemninga tre dager tidligere. Den Europeiske Sentralbanken hadde stansa likviditeten  til den greske banksektoren og  festa strupetak på den greske økonomien. Men Syriza hadde valget mellom å klamre seg til taburettene eller å forlate regjeringskontorene og i stedet stille seg i spissen for protestene som ‘Oxi’-seieren var et så eklatant uttrykk for.
De valgte å bli værende. «De sosiale bevegelsenes parti»  vendte ryggen til bevegelsene.
I dag samler regjeringspartiet 14-15% tilslutning og ligger langt etter det konservative Nea Dimokratia på meningsmålingene og situasjonen smitter over på de nye formasjonene som vokste ut av splittelsen i Syriza etter at regjeringa kapitulerte for kreditorene.
Noen snakker om regulær «avvenstrefisering»  i Hellas. Under de første protestene seint  i 2010 og i begynnelsen av 2011 hang det store bannere på Syntagma Square som proklamerte at ‘venstresida er ikke velkommen’. Det speila grunnleggende mistillit til hele det politiske systemet. I dag er man på mange måter  tilbake i den sjølsamme tilstanden. Forskjellen er at protestene er borte.
I stedet erfarer grekerne at den sosiale elendigheta krisa har kasta over dem er i ferd med å bli omdanna til gresk normalitet.

Milliarder til låneavdrag – smuler til grekerne

Innebærer enigheten med EU at Hellas går lysere tider i møte? Det må i så fall få konsekvenser for venstresidens strategi.
Hellas unngikk å bli kastet ut i ny bankkrise da det 15.juni ble enighet i Eurogruppen om å utbetale nye 8.5 milliarder av den lånepakken som inngikk i avtalen Hellas skrev under på i august 2015. European Stability Mechanism møtet 7.juli  stadfestet overføringen av pengene.
Statsminister Alexis Tsipras gikk både før og etter det avgjørende møtet i Eurogruppen ut med at Hellas nå er på vei ut av krisen og vil frigjøre seg fra diktatene som memorandumene med Institusjonene har medført. I en uttalelse referert i det greske nyhetsbyrået Tovima 13.juli,  like før avtalen skulle ros i havn, poengterte han: «Vi står foran de mest avgjørende forhandlingene siden krisen startet. De er avgjørende ikke bare for å unngå en ny krise igjen, men for å få en endelig slutt på gjeldskrisa. Endelig, etter sju år, går vi nå til dette slaget med en klar plan, hvor vi har allierte og veit hva vi vil oppnå og hva vi vil unngå…». Han truet med at han ville foreslå overfor sin regjering å avvise en avtale lik den de ble tilbudt måneden før, og skyve ballen over til EU toppmøtet og be dem vise sitt ansvar.
Dagen etter avtalen ble inngått, uttalte Tsipras til Greek Reporter at torsdag15.juni var «en god dag for Hellas» og pekte nå på august 2018 som slutten på memorandumene. Flertallet av grekerne ser imidlertid ikke ut til å tro på statsministeren, verken i bedømmingen av avtalen nå eller synet på framtiden.  67 ser på avtalen som «heller dårlig eller dårlig» i en undersøkelse som Greek Reporter offentliggjorde for Prorata 23.juni. Til og med 55 prosent av Syriza-velgerne svarte også dette.
Disse motsatte virkelighetsoppfatninger springer sjølsagt ut av den forverringen av levekår flertallet av grekerne har erfart, og de magre utsiktene til forbedring de ser under den avtalen som nå er inngått.  Det hjelper lite hva Tsipras mener om framtiden, når de har erfart at hans lovnader om lysning til nå har vist seg å være «fugler på taket». Er det grunn til fortsatt skepsis om vi går dagens avtale etter i sømmene?

Bundet til masten.
Helt fra Tsipras så seg nødt til å bøye kne for Tysklands krav sommeren 2015, har han lovt at en avtale om avskriving av Hellas gjeld ville komme som lønn for innstramningspolitikken. Da ville Hellas få rom til å forbedre kårene, både for flertallet av grekerne og til å bygge opp en ny, sjølstendig nasjonal økonomi igjen.
Dette harmonerer med Tsipras sin strategi om å endre EU innenfra, og at Hellas bør være med på dette. På Syrizas 2. kongress i oktober 2016 innrømte Tsipras at «tiden kanskje ikke var moden i fjor» da han hadde forhåpninger om at Holland i Frankrike og Renzi i Italia ville støtte Hellas sommeren 2015 for å få til en gjeldslette. «Nå derimot var tiden kommet for å vinne fram» mente han, da styrkeforholdene i EU nå var endret.
Han stilte på nytt gjeldslette som en betingelse  for en signering av videreføringen av avtalen de høsten 2016 skulle starte opp forhandlinger om. Men han gjorde heller ikke nå alvor av trusselen med å sende avtalen tilbake til EU igjen, like lite som han forberedte noen utgang fra euroen i 2015.
Tsipras har hatt tro på en løsning innenfor EU, men 15.juni-avtalen ga ingen nye forsikringer om gjeldslette utover det som ble tilbudt i møtet i Eurogruppen i mai, annet enn at det skulle startes forhandlinger i Luxembourg for å forberede hva som skal skje fram til august 2018, hvor det nå forespeiles at memorandum-perioden kan avsluttes. I praksis betyr det at Hellas må se langt etter gjeldslette før da.
Essensen i avtalen er at Hellas blir bundet enda fastere til masten for å få de milliardene de trengte for å unngå bankkrise i juli. Mesteparten av de 8,5 milliardene de nå fikk frigjort går med til å tilbakebetale gjeld til kreditorene, samtidig som grekerne blir påført nye innstramninger som de skal leve med i lang tid framover:

–En skatte- og pensjonsreform som vil bety årlige inntekter til staten på 2 prosent av BNP, som markedsføres med at det vil gi Hellas større muligheter til å få fart på økonomien og mer penger til sosiale reformer. En skattereform er nødvendig for å få inn alle unndragelsene fra oligarkene og rikfolket. Men de er i stor grad skjult og er vanskelig å registrere. En stor del av den registrerte skattegjelda på hele 95 milliarder euro står ført opp på de brede lag av befolkningen. Reformen senker grensen for hva du skal betale skatt av, slik at mange flere med ordinære inntekter blir rammet. Pensjonsreformen innebærer at mesteparten av tilleggspensjonene vil falle bort og bety at enda flere grekere raser ned i kategorien fattige.

-Det skal gjennomføres strukturreformer. De mest omstridte har vært arbeidslivsreformer som skal sørge for at kollektive avtaler og oppsigelser skal være på linje med EU-praksisen. Hva det vil bety er uklart, da det jo er variasjoner her i euroland. Det er også bestemt at Hellas skal følge OECD-anbefalingene om å styrke konkurransen og andre tiltak for fleksibilisering.
-En fortsettelse av politikken med sterkere avhengighet av Eurofond og andre internasjonale fond, samt friere tilgang for private, utenlandske investeringer.  Privatiseringsprogrammet må akselereres ifølge visefinansminister Giorgos Chouliarakis til Tovima 28.juni.
Kort sagt forsterker 15.juni avtalen formynderskapet som Hellas er underlagt gjennom de tre memorandumene. Det kommer tydelig fram i kommentaren fra presidenten i Europgruppen,  Jeroen Dijsselbloem. Han også roser at avtalen vil hjelpe Hellas til å stå på egne bein igjen, men legger til: «gjeldslette vil knyttes til landets vekstrate». I klartekst betyr det at det langt fra er sikkert at det blir inngått noen avtale om gjeldslette i august 2018 heller. Det avhenger av om grekerne får stramma inn livreima så mye som kreditorene krever. Avtalen krever et årlig overskudd på statsbudsjettet på 3,5 prosent fram til 2022, og videre en finanspolitikk i overensstemmelse med EUs fiskalpolitikk, som skal gi et overskudd på minst 2 prosent per år fram til 2060!
I innledningen til forhandlingsrunden i fjor høst, sto regjeringen hardt på at det ikke var mulig med større overskudd enn 1,5-2 prosent hvis de ikke fikk gjeldslette, og ble også støttet av IMF på dette. Nå ga de etter, og IMFs Christine Legarde er også så fornøyd med innstramningene at hun åpner for at institusjonen skal gå inn med 2 milliarder dollar, hvis dette programmet holder. IMF har imidlertid stilt nye krav til Hellas og skal drøfte sin medvirkning på et møte 20.juli.
Klarere kan det ikke sies at Hellas langt i fra er i ferd med å vinne tilbake suvereniteten over sin økonomiske politikk. De skal kjøres i stramme tøyler 33 år fram i tiden, eller så lenge tøylene holder.
Den greske regjeringen setter sin lit til at den skal klare å få såpass vekst i økonomien at den både skal klare kravene til overskudd på statsbudsjettet, lette på den økonomiske situasjonen for befolkningen og få ny vekst i den nasjonale økonomien.
De viser fram bedre makroøkonomiske tall, som at BNP fra 2015 av har stabilisert seg (OECD-statistikken), at prognosen for i år er en økning på 1,2 prosent og de to neste årene 1,6 prosent hvert år. Videre at arbeidsledigheten, den formelle, er synkende, fra 27,5 prosent i 2013 til nå ca 23 prosent. Imidlertid kan ikke dette sies å innebære noen bedring i levekåra for folk flest, med de nye innstramningene som nå er godtatt. Den knappe milliarden euro av den nye overføringen som kan gå inn i gresk økonomi monner ikke særlig.
Syriza ligger jevnt over 10-12 prosent bak Nea Demokratia på meningsmålingene, på et nivå pluss minus 20 prosent. Men alle partiene i Hellas har tapt tillit i befolkningen, så det er ingen sterke krav om regjeringsskifte. EU og de andre kreditorene legger naturlig nok heller ikke noe press for å få en annen regjering. Et politisk skifte skjer neppe før apatien som gjorde innmarsj etter at bevegelsen for å fjerne Troikastyret gikk på sitt nederlag igjen erstattes av organisert motstand. Om Syriza da kan gjenreise seg, avhenger av om de bryter med den politikken dagens regjering står for.
Kunne Hellas vært i en bedre situasjon om Tsipras hadde reist hjem fra Brussel i juli 2015, og spilt ballen over til EU? Mest sannsynlig hadde nok Hellas da blitt suspendert fra euro klubben, og det hadde gått som Tsipras fryktet, at de greske bankene ble slått konkurs og grekernes sparepenger og investeringer hadde gått tapt.
Hellas var i en vanskeligere situasjon enn Island, som hadde sin kronur og sto utenfor EU da de nektet å tilbakebetale gjeld til engelske og nederlandske banker. Med oppretting av egen valuta kunne Hellas kommet gjennom noen vanskelige år med kapitalkontroll og sin nye valuta med sterkt fallende verdi. Hadde dette vært strategien fra våren 2015 av, før de hadde tømt statsreservene med tilbakebetalinger til IMF og Europabanken, kunne de også redusert de realøkonomiske tapene til innehaverne av greske statsobligasjoner.
De framtidsutsiktene vi nå ser enda klarere i lys av 15.juni avtalen, viser at alternativet også i dag må finnes utenfor euroblokken. Et slikt brudd krever mer enn en politisk avklaring. Det krever også en organisering av de folkelige kreftene som skal gjennomføre det. Grekerne må videreutvikle den grasrotbevegelsen som voks fram i det forrige opprøret mot Troikaen, «Solidaritet for alle». Flertallet av Syrizas medlemmer er mot den politikken deres regjering står for, så det er et massegrunnlag hvis en ny, samlende plattform står fram.
Venstresiden ellers i Europa må vinne hegemoniet i protestbevegelsene mot EU-politikken, som vil overvinne den midlertidige EU-euforismen som valgene i Nederland og Frankrike skapte. Oppsvinget i makroøkonomien vi nå ser er temporært. Det er ikke bare i Hellas at bedre tall her dekker over en forverring av situasjonen for folk flest. BNP og børsindekser er ikke i seg sjøl beviser for at økonomien bedrer seg.
På sitt møte 20.juli vedtok også IMF at de “i prinsippet innvilger et lån på 1,6 mrd €”. Dermed har de etterkommet EUs krav om at de skal være med og bære ansvaret for Hellas-prosjektet. Men pengene skal ikke umiddelbart overføres. De knyttes også her til at Hellas kommer med “troverdige forsikringer om at gjelda er bærekraftig” Noe jo IMF-sjef Lagarde tidligere har sagt at den IKKE er!  IMF skal nå overvåke om Hellas gjennomfører innstramningspakken de lovte overfor EU (jfr. artikkelen i Klassekampen), så skal de innen august 2018 avgjøre om Hellas skal få pengene!
Samtidig med disse “gladnyhetene” fra Institusjonene lekker det ut at husholdningsinntektene til greske familier har droppet 40% i perioden 2009-14 (Greek Reporter). Så skal lønn etter skatt og pensjoner skvises enda mer framover ifølge EU-avtalen og IMFs krav!
Mens krisa i helsesektoren forverres. “Solidaritet med Hellas” strever med å få kjøpt medisiner til klinikkene på apotekene i Hellas, da varelagrene deres tømmes! Solidaritetsbevegelsen må utvide tiltakene til også å samle inn medisiner i sine land og bringe de til Hellas. Dvs ingen grunn til å slakke av på støttearbeidet. Det må snarere intensiveres!
Arnljot Ask
medlem i styringsgruppa for Solidaritet med Hellas

Hellas: -En båt med for mange store hull til å kunne flyte

Dette var bildet Georgios Vichas, hjertespesialist ved Metropolitan Civic Center, Elliniko, brukte da Solidaritet med Hellas møtte han 31.mars for å få en oppdatering om situasjonen i Hellas.
Dr Vicahas er en av koordinatorene for samarbeidet mellom Elliniko-klinikken og de 50 andre klinikkene i nettverket som grasrotbevegelsen Solidarity4All bygde opp fra 2011 av. Elleniko-klinikken er den største i nettverket og behandler hver måned rundt 10 000 pasienter som trenger gratis medisinske hjelp.

Dr Vichas var i Oslo helgen 30.mars til 2.april, hvor han foruten å møte styringsgruppen til Solidaritet med Hellas også holdt en hilsen til landsmøtet i Rødt og møtte styremedlemmer i Den Greske Foreningen i Norge. Vi gjorde avtaler med han om oppstart av innkjøp av medisiner til Elliniko-klinikken, som vi nå er i ferd med å sette ut i livet. I slutten av april bruker vi ca 50 000 kroner av det vi har samlet inn til medisiner fordelt på klinikkene i Elliniko, Pireus og Athen. Vi følger opp med videre overføringer i mai og juni. Foto: Pernille Ødegård

 

Georgios beskrev et samfunn som synker dypere og dypere ned i en humanitær krise, etter nå sju år med påtvungen innstramningspolitikk fra den såkalte Troikaen: EU, Den Europeiske Sentralbanken og Det internasjonale Pengefondet. For å være presis ble Troikaen etter det tredje Memorandumet sommeren 2015, som bestemte lånebetingelsene som Hellas må oppfylle, utvidet til Kvartetten. Den fjerde parten er institusjonen Den Europeiske stabiliseringsmekanismen (ESM) , som i likhet med Sentralbanken er et EU-redskap som kan gi lån til land og banker som er ute i økonomiske problemer. ESM er direkte knytta til Euro-samarbeidet, så uansett «arbeidsdelinga» er det EU/Euro-systemet i samarbeid med Pengefondet som svinebinder Hellas.

Den jevne greker blir fattigere og fattigere ved at både lønninger og pensjoner gradvis reduseres.
Sluttforhandlingene om pensjonsordningen pågikk da Georgios var i Oslo, og kravet til institusjonene vil innebære at gjennomsnittspensjonene blir ytterligere senket i forhold til nivået før sommeren 2015. Om grunnpensjoner opprettholdes, så fjernes nå snart alle tilleggspensjoner som spesielt IMF er oppsatt på å få bort. Hver tredje greker lever allerede under fattigdomsgrensa. Og om Syriza-regjeringen har klart å få beholde noen penger til støttetiltak for de aller fattigste, er helhetsbildet at enda flere grekere havner under fattigdomsgrensa. I tillegg ødelegges de sosiale strukturene, slik som sosiale tjenester og helsevesenet. Barnedødeligheten øker, og for første gang i fredstid øker dødsraten mer enn fødselsraten.

Kredittpakkene fra Instituasjonene går i hovedsak inn i gjeldssluket, som tilbakebetalinger til de samme kreditorene. For å sikre europeiske og noen greske banker, som innebærer bl.a. en sponsing den tyske økonomien! Også NGOer skor seg, til og med på tilskudda til flyktningetiltaka.

-Syriza-regjeringens forsøker å tette de små hullene i den synkende greske skuta, sier Georgios.
De små forbedringene monner lite, når de undergraves av andre avtaler og så lenge som den uhåndterlige gjelda er der.. Allikevel kan ikke vi som jobber i sjølorganiseringsbevegelsen gjøre annet enn å fortsette med det vi gjør. For å holde solidariteten og samarbeidet på grunnplanet ved like og håpe på at den politiske utviklinga ellers i Europa snart kan føre til at den umenneskelige innstramningpolitikken overfor vanlige folk blir forkasta.
-Alle disse vanskelige årene med krise har også vist oss en lys side ved det greske samfunnet, fortsatte Georgios, at det raskt voks fram en solidaritet som hjalp oss til å stå opp med verdighet og håp, hjalp oss til å stå i mot og slåss for å snu den katastrofale politiske kursen. Solidariteten var og er vårt kraftige våpen. Solidariteten er verdien som forvandler oss fra individer til borgere, poengterte han ved å henvise til en av sine greske forfedre, Platon.

Etter at Gregorios var i Oslo ser det ut til å bli en prinsippavtale mellom kreditorene og den greske regjeringa. Men betingelsene peker mot en videre seigpining av det greske folket. Begge parter peker på makroøkonomiske lysninger for den greske økonomien. Men fortsatt er det ingen avtaler i havn om å kutte på gjeldsbyrden. Grekerne skal fortsatt stramme inn livreima for å fortsette med sponsinga av økonomien i de rike EU-landene lengre nord.

Vårt støttearbeid springer ut av den samme solidariske grunnholdningen som holder våre greske venner i gang, at vi kan ikke gjøre noe annet, mens vi også politisk kan være med og jobbe for at Europas folk kvitter seg med politikken som tynger ned flere enn det greske folket.

Arnljot Ask

 

Klassekampen: Samler helsehjelp

Aksjonen «Solidaritet med Hellas» har satt seg fore å samle inn 200.000 kroner til helseprosjekter for kriserammete grekere.

Av Sissel Henriksen, utenriksjournalist i Klassekampen.

– Det begynner å bli ganske prekært i gresk helsevesen nå, sier Ellen Engelstad. Hun er redaktør i Manifest Tidsskrift og ga i fjor ut boka «Syriza. Den greske våren og kampen om Europas sjel».

– Grekere sjøl sier at «nå er Afrika kommet til Hellas», sier Roy Pedersen, leder i LO Oslo.

Sammen med en rekke andre enkeltpersoner fra fagbevegelsen og de sosiale bevegelsene i Norge har Engelstad og Pedersen tatt initiativ til aksjonen «Solidaritet med Hellas». Aksjonen skal samle støtte til helseprosjekter som selvhjelpsbevegelsen rundt «Solidaritet for alle» (S4A) driver i dag.

Målet er å samle inn minst 200.000 til helsehjelp i Hellas. I første omgang ønsker de å prioritere innkjøp av medisiner og utstyr til noen av de over 50 helsestasjonene som er opprettet av S4A.

– Planen er at noen av oss reiser ned og kjøper medisiner og utstyr som grekerne mener de trenger og så leverer dette til klinikkene. S4A ønsker ikke å ta imot penger direkte, forteller Engelstad, og understreker at alle midler som samles inn skal gå til disse innkjøpene.

Reise og opphold skal de norske aktivistene som reiser ned betale sjøl.

I kreditorenes klør
Den greske økonomien ligger med brukket rygg, og er helt avhengig av internasjonale lån. Prisen for lånene fra EU, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den europeiske sentralbanken (ECB) har imidlertid vært svært brutale kutt- og privatiseringskrav.

Spede forsøk fra den Syriza-ledete regjeringen og statsminister Alexis Tsipras på å lette litt av byrden for folk, har møtt tøff motstand og mottiltak fra kreditorene. Sist skjedde dette i desember, da regjeringen lovet en liten førjulsbonus til fattige pensjonister.

«Få utviklede vestlige økonomier har foretatt finanspolitiske justeringer på samme nivå som Hellas», påpeker den britiske avisa The Guardian, og viser til at grekerne har gjennomført «drakoniske innstramminger» fra de inngikk avtale om første lånepakke i 2010.

Helsevesenet verst ute
The Guardian skriver at ingen annen sektor i Hellas er så hardt rammet av kuttene som følge av den økonomiske krisa som helsesektoren. Utgiftene per innbygger på folkehelse er kuttet med nesten en tredjedel siden 2009, ifølge Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).

«Fram til 2014 hadde offentlige utgifter falt til 4,7 prosent av brutto nasjonalprodukt, fra et nivå på 9,9 prosent før krisa. Over 25.000 ansatte har blitt sagt opp, med forsyninger så knappe at sykehusene ofte går tomme for medisiner, hansker, gasbind og sengetøy», skriver avisa.

Manglende reservedeler gjør at avansert utstyr til diagnostisering ikke kan brukes, eller i økende grad svikter. Vanlig brukte blodprøver kan ikke utføres på de fleste sykehus på grunn av at de har måttet kutte laboratorieutgifter.

– Det største problemet er mangel på kvalifisert personale, fordi man ikke får inn nye når folk går av på grunn av aldersgrensa, sier doktor Yinnis Papadatos, som driver intensivavdelingen ved et av de tre barnesykehusene i Aten til avisa.

Han tilføyer at i tillegg kommer mangelen på utstyr, og periodevis mangel på vanlige medisinske forbruksvarer.

The Guardian skriver videre at tall fra Det europeiske senteret for sykdomsforebygging og kontroll viser at 10 prosent av pasientene i Hellas står i fare for å bli smittet av potensielt dødelige sykdomsinfeksjoner, og at tusener har dødd som følge av dette. Infeksjonene skyldes dårlig hygiene som følge av hardt arbeidspress og mangel på utstyr til renhold/desinfisering.

Solidaritet og nødhjelp
Roy Pedersen understreker at aksjonen for å samle inn penger til Hellas både handler om dramatiske humanitære behov og om støtte til en solidarisk måte å møte krisa på.

– Både helseklinikkene og mye av det andre som skjer på grasrotnivå i Hellas har det til felles at det er folk som går sammen for å gjøre noe for seg sjøl og andre samtidig, helt i fagbevegelsens ånd, sier han, og håper på bred støtte fra fagbevegelsen «både i topp og bånn».

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 9. januar 2017.

Ny Tid: Solidaritetsprosjekt starter opp i Norge

En bred solidaritetskampanje med det greske folket har fått en oppløftende start, ifølge LO-leder.

Av Arnljot Ask, aktiv i Solidaritet med Hellas og styremedlem i Solidaritet med Kurdistan.

LO i Oslo var blant dem som inviterte Christos Giovanopoulos til Norge i slutten av august. De har allerede bevilget penger – og drevet informasjonsarbeid om arbeidet – til «Solidaritet for alle». Fellesforbundet bevilget også 50 000 kroner på sin siste kongress, og Giovanopoulos besøkte også dem.

LO Oslos mål med invitasjonen av Giovanopoulos var å prøve å få i stand et mer permanent og bredere solidaritetsarbeid fra fagbevegelsen i Norge. Også Norges sosiale forum, Attac og andre solidaritetsmiljøer som kunne tenkes å være interessert, ble invitert. Tiltaket skal være partipolitisk uavhengig både i Norge og i Hellas. Støtten skal gå direkte til selvorganiseringsbevegelsen i Hellas og til de konkrete prosjektene de driver.

Flere bidrar
Ifølge leder i LO Oslo Roy Pedersen ble resultatet svært oppløftende.

«Giovanopoulos møtte folk fra flere fagforbund da han var her, som alle var interessert i å følge opp. Fagforeningsfolk som ikke hadde mulighet til å være med på møtene, har også gitt positive tilbakemeldinger, og vi håper på å få med flere av disse til å stille seg bak initiativet. Både Attac Norge og Norges sosiale forum slutter seg til, og Den greske foreningen i Norge har også sagt at de ser svært positivt på dette.»

Hvordan har dere tenkt å bidra?

«Vi vil starte en innsamlingskampanje for å gi økonomisk bistand. Grekerne vil selv stå for opplæringsvirksomheten på jobbtreningssentrene og driften av de andre aktivitetene de setter i gang. Siden dette blir organisert lokalt, vil deltakerne bo hjemme. Men det kommer til å være behov for støtte til lokalleie for opplærings- og produksjonshaller, anskaffelse av redskaper og materiale, transporttjenester og så videre.»

Skal dere bare ha pengeinnsamling ?

«Vi vil også drive informasjonarbeid om prosjektene vi støtter, og hvordan de fungerer sosialt og politisk i Hellas. Vi skal også spre informasjon om utviklingen i Hellas, uten å ta stilling til den partipolitiske kampen der. Det siste må organisasjoner og miljøer i Norge gjøre for egen regning, ikke på vegne av solidaritetskampanjen vår.»

Ringer i vannet
Er det bare organisasjoner som kan bidra med penger eller annen støtte?

«Nei, også enkeltpersoner kan bidra, både med penger og ved å besøke den greske solidaritetsbevegelsen. Det at flere drar ned og får innblikk i arbeidet som drives, er positivt både for grekerne og oss her i Norge. Vi vil være behjelpelig med å opprette kontakter.»

Hvordan kan vi være sikre på at pengene kommer frem til rette vedkommende og blir brukt som lovet?

«Rapport og regnskap for bruken av pengene vi samler inn vil gis til alle bidragsytere. Og vårt regnskap vil være underlagt revisjonen til fagorganisasjonen som tar ansvar for vår økonomi.»

LO Oslo-lederen avslutter med å oppfordre organisasjoner og foreninger nasjonalt og lokalt til å støtte opp om initiativet.

«Vi som drar dette i gang, ser ikke på oss som et lukket selskap, og vi håper støttearbeidet til de hardt pressede grekerne kan spre seg som ringer i vannet.»

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i Ny Tid  13. oktober 2016.