Utfordringene i Hellas er fortsatt enorme. Den sosiale elendigheten som finanskrisen og kreditorene kastet grekerne ut i, er i ferd med å bli den nye normalen. Hellas er rammet av dyp økonomisk og humanitær krise. Viktige helsetjenester har raknet og folkehelsa lider.
Fattigdom
Ifølge offisiell statistikk lever 23-24 % av befolkninga under fattigdomsgrensa i Hellas. Men den greske medianinntekten har falt kraftig i løpet av krisen. Om vi bruker inntektskriterier fra 2005, vil andelen fattige øke til godt over førti prosent. I tillegg kommer store reduksjoner i offentlige tjenester og ytelser, og store økninger i skatt og avgifter.
Et trekk som særkjenner Hellas er at de store fattigdomsproblemene knapt er synlige i det offentlige rom, tilfeldige besøkende ser det ikke. Som regel må man trenge inn i livene til folk for å spore fattigdommen. Innafor veggene lever mange uten strøm og vann, og med lite mat på bordet. Tall fra undersøkelser fra grunnskoler i Athen forteller at opptil 25 % av elevene ikke fikk tilstrekkelig mat, og at næringsverdien var svært lav.
Helsesektoren
Diktatene som kreditorene (Troikaen) påla Hellas under finanskrisen, bidro til at det greske bruttonasjonalproduktet sank med 27 % og offentlige utgifter ble kuttet med nesten en tredel, bevilgningene til den offentlige helsesektoren ble halvert.
Store deler av første- og annenlinjetjenestene ble bragt til randen av kollaps: 850 lokale klinikker forsvant, og mange sjukehus ble nedlagt. På store deler av landsbygda ble det offentlige helsetilbudet mer eller mindre borte.
De vanskeligst stilte grekerne var i ferd med å få det verre også før korona kom, men pandemien har gjort det verre.
Arbeidsliv og fagbevegelse
Etter av oberstjuntaen ble styrtet i 1974, høstet gresk arbeiderklasse og fagbevegelse store framganger. Arbeidslivslovgivninga som blei hamra ut på 1980-tallet var mer fagforeningsvennlig enn i mange andre europeiske land. Men i løpet av kriseåra gikk alt som ble vunnet tapt. Kreditorene påtvang Hellas regimer som la det regulerte arbeidslivet i ruiner. Sosiale, faglige og demokratiske rettigheter har smuldret hen.
Familien
Det offentlige sosiale sikkerhetsnettet har alltid vært svakt i Hellas. Derimot har familien som sosial institusjon spilt ei viktig rolle. Den har vært retta inn mot å ivareta behov hos sine medlemmer.
I Athen fantes det knapt hjemløse før 2008. I dag teller de 40.000. Ifølge rapporter er 90% av dem bærere av alvorlige psykiatriske diagnoser. Tidligere var det familiene deres som dro omsorg for dem. I dag er byrdene krisa påfører familienettverkene så store at de har begynt å slå sprekker. De dårligst stilte og mest krevende gruppene blir overlatt til seg sjøl.
Dette henger sammen med at økonomien har blitt radikalt mye dårligere og at andelen som trenger støtte har økt kraftig. Krisa med arbeidsløshet, gjeldsavhengighet og kraftig svekking av økonomien er også ei belastning på nære relasjoner og mange familier går i oppløsning. Det speiler seg blant annet i en voksende skilsmissefrekvens.
Flyktninger
Midt oppi grekernes økonomiske krise og egne fattigdomsproblemer ble landet tvunget til å aksle rollen som frontstat da den enorme flyktningstrømmen møtte stengte grenser i mange EU-land i 2015. Avtalen mellom EU og Tyrkia fra mars 2016 omdannet Hellas til «Europas flyktningeleir». EUs unnfallenhet kaster mørke skygger over flyktningenes framtid.
Mange flyktninger lever under svært vanskelige forhold, men det hadde vært dramatisk mye verre uten solidaritetsgruppenes rolle. Støtten fra EU og FN svarer slett ikke til behovene, de store internasjonale NGO-ene kjenner ikke greske forhold og er lite opptatt av å samarbeide med myndighetene i landet. Det er i høyeste grad fortsatt stort behov for hjelp. Solidaritet med Hellas støtter det grasrot-organiserte arbeidet til organisasjonen «Solidarity 4 All» sin innsats for flyktningene i Hellas.
Politikken
Det var nytt parlamentsvalg i juli 2019, og det politiske landskapet i Hellas ble omkalfatret. Det gamle konservative partiet «Nytt Demokrati» knuste Syriza, partiet som målbar håpet om forandring under den greske våren. Syriza-regjeringas kapitulasjon for kreditorene i juli 2015, og partiets rolle som administrator av elendigheten, må ta skylda for dette.
Nytt Demokrati i regjering er en klar trussel mot den lille framgangen som skjedde i helsesektoren under Syriza. Den nye regjeringa vil også måtte administrere en brutal nyliberal modell, men de kan forverre situasjonen ved å privatisere de få offentlige klinikkene som har blitt etablert.