Hellas nå

Utfordringene i Hellas er fortsatt enorme. Den sosiale elendigheten som finanskrisen og kreditorene kastet grekerne ut i, er i ferd med å bli den nye normalen. Hellas er rammet av dyp økonomisk og humanitær krise. Viktige helsetjenester har raknet og folkehelsa lider.

Fattigdom

Ifølge offisiell statistikk lever 23-24 % av befolkninga under fattigdomsgrensa i Hellas. Men den greske medianinntekten har falt kraftig i løpet av krisen. Om vi bruker inntektskriterier fra 2005, vil andelen fattige øke til godt over førti prosent. I tillegg kommer store reduksjoner i offentlige tjenester og ytelser, og store økninger i skatt og avgifter.

Et trekk som særkjenner Hellas er at de store fattigdomsproblemene knapt er synlige i det offentlige rom, tilfeldige besøkende ser det ikke.

Som regel må man trenge inn i livene til folk for å spore fattigdommen. Innafor veggene lever mange uten strøm og vann, og med lite mat på bordet. Tall fra undersøkelser fra grunnskoler i Athen forteller at opptil 25% av elevene ikke fikk tilstrekkelig mat, og at næringsverdien var svært lav.

Kreditorenes diktat

Diktatene som kreditorene (Troikaen) påla Hellas under finanskrisen, bidro til at det greske bruttonasjonalproduktet sank med 27 % og offentlige utgifter ble kuttet med nesten en tredel, bevilgningene til den offentlige helsesektoren ble halvert.

Politisk

Det var nytt parlamentsvalg i juli 2019, og det politiske landskapet i Hellas ble omkalfatret. Det gamle konservative partiet «Nytt Demokrati» knuste Syriza, partiet som målbar håpet om forandring under den greske våren. Syriza-regjeringas kapitulasjon for kreditorene i juli 2015, og partiets rolle som administrator av elendigheten, må ta skylda for dette.

Nytt Demokrati i regjering er en klar trussel mot den lille framgangen som skjedde i helsesektoren under Syriza. Den nye regjeringa vil også måtte administrere en brutal nyliberal modell, men de kan forverre situasjonen ved å privatisere de få offentlige klinikkene som har blitt etablert.

Helsesektoren

Da helsesektorens budsjetter ble halvert etter diktat fra Troikaen, ble store deler av første- og annenlinjetjenestene bragt til randen av kollaps: 850 lokale klinikker forsvant, og mange sjukehus ble nedlagt. På store deler av landsbygda ble det offentlige helsetilbudet mer eller mindre borte.

De vanskeligst stilte grekerne var i ferd med å få det verre, også før koronapandemien kom.

«Den økonomiske og sosiale krisa tiltar, og epidemien har forverret den ytterligere. Dessuten varsler regjeringa nye angrep mot folkehelsen og helsetjenestene,» forteller Lena Kougea, primus motor i Athen Social Clinic and Pharmacy, som holder til i en gammel og sliten bygård og er en av solidaritetsklinikkene i den greske hovedstadsregionen som Solidaritet med Hellas i Norge har samarbeidet med siden 2016.

«For to-tre år siden trodde jeg at vi kom til å bli overflødige. Men jeg tok feil. Tvert imot har vi blitt mer nødvendige,» sier Kougea. «Scenariene fra de verste kriseåra skremmer, og det er de som tegner seg på nytt nå. Vi blir ikke overflødige.»

Arbeidsliv og fagbevegelse

Etter av oberstjuntaen ble styrtet i 1974, høstet gresk arbeiderklasse og fagbevegelse store framganger. Arbeidslivslovgivninga som blei hamra ut på 1980-tallet var mer fagforeningsvennlig enn i mange andre europeiske land. Men i løpet av kriseåra gikk alt som ble vunnet tapt. Kreditorene påtvang Hellas regimer som la det regulerte arbeidslivet i ruiner. Sosiale, faglige og demokratiske rettigheter har smuldret hen.

Flyktninger

Midt oppi grekernes økonomiske krise og egne fattigdomsproblemer ble landet tvunget til å aksle rollen som frontstat da den enorme flyktningstrømmen møtte stengte grenser i mange EU-land i 2015. Avtalen mellom EU og Tyrkia fra mars 2016 omdannet Hellas til «Europas flyktningeleir». EUs unnfallenhet kaster mørke skygger over flyktningenes framtid.

Mange flyktninger lever under svært vanskelige forhold, men det hadde vært dramatisk mye verre uten solidaritetsgruppenes rolle.  Støtten fra EU og FN svarer slett ikke til behovene, de store internasjonale NGO-ene kjenner ikke greske forhold og er lite opptatt av å samarbeide med myndighetene i landet. Det er i høyeste grad fortsatt stort behov for hjelp. Solidaritet med Hellas støtter det grasrot-organiserte arbeidet til organisasjonen «Solidarity 4 All» sin innsats for flyktningene i Hellas.