Forfatter: Marit Halse

Hellas anno november 2020: De greske solidaritetsgruppene har langt fra blitt overflødige. Den sittende regjeringens privatiseringsiver og vilje til å bygge ned offentlige helsetjenester, betyr at solidaritetsklinikkene og de frivillige som jobber der fremdeles trengs. Trengs gjør også vår solidaritet.

Tekst: Kjetil Grønvold og Arnljot Ask

20. august 2018 forlot Hellas memorandum-perioden med streng formyndersk styring av økonomien. Landet fikk da også dempet noe på gjeldspresset, med en 10 års betalingsutsettelse av renter og avdrag på en tredel av gjelda som landet opparbeidet seg for å bli «reddet» fra virkningene av finanskrisen. Gjelda vil fortsette å henge over dem til 2060. Kutt- og innstrammingspolitikken som Hellas måtte følge var en beinhard hestekur, men bidro til å bedre statsfinansene fram til valget sommeren 2019. Fra et underskudd på 425 millioner euro ved slutten av 2014, til et overskudd på 37 millioner euro.

Overskuddet ga rom til en liten økning av minstepensjoner og minstelønner i 2018-19, fram til valget 7. juli. Arbeidsledigheten gikk også ned fra 28 prosent i 2014, til 18-19 prosent våren 2019. Ungdomsledigheten gikk tilsvarende ned fra 59 prosent til 36 prosent, sjøl om nye arbeidsplasser i stor grad var deltids og lavtlønnede. I mars 2019 kunne Hellas, for første gang siden de ble ekskludert fra det internasjonale finansmarkedet i 2010, gå ut og låne penger igjen med greske statsobligasjoner.

Men for en tredel av grekerne var levekåra fortsatt dårligere ved inngangen til 2020 enn i 2010. Både når det gjelder lønns- og pensjonsnivå, privat gjeld med fare for å miste boligen og mangel på sikre jobber. Den offentlige velferdssektoren var svekka, på tross av at Syriza-regjeringen brukte EU-midler til å opprette primærhelsetilbud med 120 lokale enheter rundt i landet, for de med dårligst råd.

Gjeldsbyrden var fortsatt på 180 prosent av BNP, og ga EU-kreditorene mulighet til å gripe inn hvis budsjettbalansen ikke ble overholdt. Sammen med kravene om fortsatt salg og privatisering av offentlige eiendommer og virksomheter, understreket dette at statusen for Hellas som en halvkoloni under EU, les gjerne Tyskland, var opprettholdt.

Pila nedover igjen etter regjeringsskiftet

Høyrepartiet Nea Dimokratia (ND) vant valget, og den nye regjeringa til statsminister Mitsotakis dro nytte av slingringsmonnet som hadde blitt oppnådd i makroøkonomien. Det brukte han til å innfri skattelette til næringslivet og middelklassen, og slik konsolidere hegemoniet over sentrum-høyre. Siden valget har partiet stabilisert seg rundt 45 prosent på meningsmålingene, og styrka utviklinga mot et to-partisystem i landet. Syriza vaker rundt 25 prosent, mens den gamle sosialdemokratiske alliansen rundt Pasok holder seg rundt 8 prosent og det greske kommunistpartiet KKE rundt 6 prosent. Partiet til Syrizas tidligere finansminister Yanis Varoufakis, MERA 24, kom inn som nytt parti i parlamentet, og har fortsatt rundt 3-4 prosent på meningsmålingene. Det ny-fascistiske partiet Gyllent Daggry er dømt i retten som en kriminell organisasjon og ute av parlamentet, mens et nytt nasjonalistparti fra ytre høyre, Greek Solution, er inne på et 4-5 prosent nivå.

«De vanskeligst stilte grekerne var i ferd med å få det verre, også før covid-19-pandemien kom. Den økonomiske og sosiale krisa tiltar, og koronaepidemien har forverra den ytterligere. Dessuten varsler regjeringa nye angrep mot folkehelsen og helsetjenestene,»forteller Lena Kougea.

Hun er primus motor i Athen Social Clinic and Pharmacy, som holder til i en gammel og sliten bygård rett bak rådhuset i Athen, og er en av solidaritetsklinikkene i den greske hovedstadsregionen som Solidaritet med Hellas i Norge har samarbeidet med siden 2016.

«For to-tre år siden trodde jeg at vi kom til å bli overflødige. Men jeg tok feil. Tvert imot har vi blitt mer nødvendige,» sier Kougea.

Sjøl om Hellas har lyktes bedre enn de fleste europeiske land med å stagge smitte og dødelighet i møtet med covid-19-pandemien, er de økonomiske skadevirkningene store. Turismen står for 21 prosent av BNP, og det Internasjonale pengefondet anslår at det greske bruttonasjonalproduktet vil synke med 9,6 prosent i år. Det er mer enn anslagene for noen av de andre landa i eurosonen, og legger seg oppå finanskrisa som førte til at økonomien sank med 27 prosent. Gjelda er også stigende igjen. 196 prosent av BNP er det siste tallet, og EU-kommisjonen spår at den vil ende opp på rundt 207 prosent innen året er omme.

En undersøkelse fra den store fagforeningskonføderasjonen GSEE viser at 21,2 prosent av grekerne nå er arbeidsledige, og at gjennomsnittsinntekten blant greske arbeidere har sunket med 10 prosent det siste halvåret. En av åtte lønnsarbeidere tjener mindre enn 200 euro i måneden, noe som tilsvarer rundt 2 000 kr. Det skjer på toppen av at den økonomiske kollapsen det siste tiåret skjøv halvdelen av befolkninga under fattigdomsgrensa.

Kollaps for helsetjenester og folkehelse

Grekerne har erfaring med hvordan økonomisk kollaps torpederer folkehelse og helsetjenester. Etter at finans- og eurokrisa slo inn i den greske økonomien, sank bevilgningene til helsesektoren med 50 prosent. Første- og andrelinjetjenestene brøyt sammen, og en tredjedel av den greske befolkninga sto brått uten rett til helsehjelp. Årsaken var at helsetjenestene var basert på en forsikringsmodell som i regelen er knytta til arbeidsforholdet.

Grekernes helsetilstand ble kraftig forverret. Det var bakgrunnen for at grunnplansbevegelsen som velta sentrum-høyre-regjeringa i januar 2015, allerede i 2012 dro i gang organiseringa av de sosiale klinikkene.

Solidaritetsklinikkene handler om å stå sammen og i fellesskap ta hånd om felles problemer. Ikke bare helsespørsmål, men også andre saker avgjørende for livsoppholdet. Og ikke bare for grekerne, men også for flyktningene som i stort antall kom til Hellas i denne perioden.

Klinikkene var og er en del av den store bevegelsen av solidaritetsgrupper i Hellas. De er virksomme på mange områder, og vokste ut av både finanskrisa og protestbevegelsen mot den sjølsamme krisa. Mens det økonomiske sammenbruddet er det djupeste som har rammet noe land i den vestlige kapitalismen i etterkrigstid, var opprøret som fulgte den største folkelige reisninga i vesteuropeisk etterkrigshistorie.

Les mer om de greske solidaritetsgruppene »»

Den folkelige organiseringa vil være motoren i motstandskampen nå også

Den altomfattende krisa i kjølvannet av koronapandemien, som nå også rammer Hellas, må møtes på flere plan. På den parlamentariske arenaen reiser Syriza, som nå er det ledende opposisjonspartiet igjen, paroler som ligner på de som venstreopposisjonen i flere europeiske land, også Norge, fremmer:

• kamp mot de store ulikhetene og fattigdomsproblemet
• forsvar av demokratiet, både mot kapitalens diktatur og høyrepopulismens og ekstremhøyres angrep
• forsvar av arbeiderrettighetene, mot sosial dumping og arbeidsløsheten
• miljøkampen og utviklinga av en grønn økonomi må bygges på et antikapitalistisk, sosialistisk grunnlag

På åpningsseminaret til European Left Forum den 8. november i år, var hovedbudskapet til Syriza-leder Alexis Tsipras at pandemien og de andre krisene henger sammen, og at de alle har rot i den nyliberale samfunnsordenen. Samt at vi trenger et nytt perspektiv for vår aktivitet: Få oppslutning om en ny sosial kontrakt med en konkret kamp for arbeiderrettigheter, samt å slå tilbake fattigdom og ulikhet.

Det er bra at Syriza nå heiser opprørsfanen igjen og tar mål av seg til kaste regjeringa innen tre år. Sist sto de sammen med en opprørsbevegelse som økte en parlamentarisk oppslutning fra 4 prosent til 35 prosent mellom 2010 og 2015. Det skal noe til å repetere det, sjøl om de nå starter på 25 prosent.

Tillitstapet som 2015-avtalen med Troikaen skapte, kan bare overvinnes i den praktiske kampen mot den nye krisa. Ikke ved proklamasjoner. Ved at partiet bygger broer til restene av det gamle Solidarity4All-nettverket som fortsatt eksisterer, og er med og gir det nye løft. Slik sett er det bra at partiet støtter solidaritetsaksjoner for flyktninger, som Moria-flyktningene, og at sentrale folk i partiets ledelse deltar i aksjonene som Solidarity4All er drivkrafta i på det området.

Det vil heller ikke denne gangen være det som skjer i parlamentet som avgjør. Det avgjørende er at grasrotbevegelsen skaper et trykk som igjen flytter den politiske makta. Ledestjerna må fortsatt være at folk søker sammen for i fellesskap å ta hånd om felles problemer. Og at man på samme tid utvikler de organisasjonsformer og arbeidsmåter som strekker seg utover den rådende samfunnsordninga.

Når regjeringa til Nea Dimokratia nå ivrer for ytterligere privatisering av en av de allerede mest privatiserte helsetjenestene i Europa, og har antydet at den kan komme til å stanse programmet for utbygging av offentlige helsestasjoner, som har vært nesten ikke-eksisterende i Hellas, må det møtes med allsidig motstand. Fra grasrota til parlamentet. Likedan om regjeringen vil reversere parlamentets beslutning fra 2016 om å gi grekere uten helseforsikring tilgang til helsehjelp. Forsikringene er knyttet til arbeidsforhold, og opphører for arbeidsløse, altså rundt en av fem av innbyggerne.

Solidaritet med Hellas vil fortsette å følge opp det arbeidet vi driver overfor Solidaritetsklinikkene, sjøl om pandemien gjør det vanskelig for dem å drive ordinært.

Som vi har prøvd å få fram her, er virksomheten til klinikkene og den breie grasrotbevegelsen fortsatt avgjørende for å ivareta interessene til det greske folket. Vi slutter oss slik til oppsummeringsreplikken til Lena Kougea:

«Scenariene fra de verste kriseåra skremmer, og det er de som tegner seg på nytt nå. Vi blir ikke overflødige.»

14.11.2020

PS: Vi har ikke her gått inn på flyktningkrisa, som er særegen for Hellas. Men du kan lese mer om det i disse to artiklene vi har publisert tidligere:

Slik kan flyktningleirer i Hellas tømmes på èn dag av Frøydis Skaug Andersen

Hellas – EUs flyktningeleir av Kjetil Grønvold

Hellas er rammet av djup økonomisk og humanitær krise. Viktige helsetjenester har raknet og folkehelsa lider. Over hele landet har det vokst fram solidaritetsklinikker. De har avgjørende betydning for hundretusentalls grekere og er et lyspunkt i havet av sosial elendighet. På samme tid er de en del av den breie bevegelsen av greske solidaritetsgrupper og representerer ei viktig kraft for forandring.

Tekst: Kjetil Grønvold

Helsearbeiderne i Patissia

«Vi tjener ingenting. Vi gjør det for hverandre.»

Ordene tilhører en eldre og gråhåret mann og faller i det jeg entrer bygninga der Solidarity Pharmacy in Patissia holder til.

«Vi er ikke noe NGO. Vi betaler ikke folk for å drive med «godhet». Vi arbeider gratis. Vi gjør det fordi vi må.»

Innover i lokalet har 12-15 mennesker samlet seg rundt flere bord. De tar imot, kontrollerer og registrerer medisiner som må klargjøres til åpningstida neste dag. Tre eldre kvinner har nettopp vært innom med hver sin plastpose. De tilbyr «overflødige» medisiner som er samla inn blant naboer og bekjente. Andre forsyninger har også kommet til.

«Vi begynte i 2012,» forteller Eleni Sotiropoulou. «Vi var tre-fire helsearbeidere sammen med foreldreforeninga og lærerlaget på den lokale skolen som tok initiativet. De opplevde at ungene kom sultne på skolen og ikke fikk helsehjelp når de trengte det. Mange foreldre hadde heller ikke råd til å betale for vaksinering av barna sine.»

Eleni er sosionom og har vært med fra begynnelsen. Fortellinga om hvordan apoteket blei til er den samme vi støter på hos andre solidaritetsklinikker.  De hviler på initiativ fra lokale krefter og løper ut av konkrete lokale behov. På samme tid hviler arbeidet på at mange aktivt involverer seg. Alle tjenestene er gratis og innsatsen frivillig. I alt er det 25-30 mennesker som bidrar. Deriblant fire farmasøyter. Men storparten er ufaglærte. En stor andel arbeidsløse og pensjonister. Rundt ett av bordene jeg oppsøker er tre av seks uten arbeid.

«Alt var svart,» sier Giorgio. 

Han sitter ved ett av bordene og forteller at han har vært uten arbeid siden 2013.

«Arbeidet her bærer mening. Troen på at vi kan gjøre en forskjell gir håp. Vi er i samme situasjon som dem vi skal hjelpe. Vi forstår hverandre.»

Giorgios ord viser til prinsippet om sjølorganisering. Det er en ledestjerne for hele den breie bevegelsen av greske solidaritetsgrupper som klinikkene er en del av. Folk må stå sammen og i fellesskap søke felles løsninger på felles problemer.

Etter regjeringsskiftet i januar 2015 har det kommet til visse endringer i helsepolitikken. Det viktigste er at folk uten helseforsikring er gitt tilgang til helsetjenester.

Men Eleni har ingen illusjoner.

«Det er bruk for oss i mange år enda,» understreker hun. Halvannet år etter at den nye loven blei til i mars 2016 har antallet som oppsøker oss økt med 20-30%. Bevilgningene til helsetjenestene er for lave og medisiner er fortsatt altfor dyre for mange. Dessuten gjør korrupsjon og manipulering av markedet at prisen på medisiner er mye høyere enn regjeringa forutsetter i sine refusjonsordninger.

Krise i helsetjenestene

Helseutgiftene utgjør i dag bare 3,5-4 % av BNP. Det er halvparten av den gjennomsnittlige andelen i eurolandene. Dessuten har det greske bruttonasjonalproduktet sunket med 25 % i løpet av de siste seks årene. I rede penger blei budsjettet fra 2009 til utgangen av 2016 redusert med 48 %. Samtidig viser beregninger at behovet for helsetjenester har økt med 35 %.

Mange sjukehus er nedlagt eller slått sammen. De mangler all slags utstyr og har ofte ikke livsnødvendige medisiner. F.eks. kjemoterapeutika til behandling av kreftsjukdommer. En av solidaritetsklinikkene vi samarbeider med forsyner hver måned 3-4 sykehus med medisiner og materiell.

Bemanninga av helsetjenestene lider under akutte problemer. Kreditorene krevde i 2010 at grekerne «kvitta seg» med 20 % av arbeidsstyrken i offentlig sektor. 150.000 jobber. Det rammet helsetjenestene hardt.

I første- og annenlinjetjenestene er situasjonen enda verre. Mange sier at de i realiteten har kollapset. 850 klinikker blei nedlagt og inntil høsten 2014 hadde primærhelsesentrene i hele Hellas mista 2 av 3 legestillinger.

En tredel av den greske befolkninga mistet rett og slett retten til helsetjenester. Det henger sammen med at finansieringa av helsetjenestene er basert på et forsikringssystem og for de fleste er helseforsikringa knyttet til arbeidsforholdet. Dersom man mister jobben, forsvinner også forsikringa. Ifølge fagbevegelsen GSEE er den reelle arbeidsledigheten i Hellas fortsatt oppunder 30 %. Tap av helseforsikring rammer også den arbeidslediges familiemedlemmer.

Fra mars 2016 har også mennesker uten forsikring adgang til offentlige helsetjenester. Det er et stort framskritt, men har av ulike grunner begrensa betydning. Først og fremst fordi et kraftig nedskalert helsevesen plutselig skal ta hånd om ei «tilleggsbefolkning» på 3 millioner. På samme tid har bevilgningene til helse fortsatt å synke.

Regjeringa satte i 2018 i gang et prosjekt med urbane primærhelsesentre som blir finansiert med EU-midler. Det rekker imidlertid bare ut til 30 % av bybefolkninga og det er et åpent spørsmål hva som skjer når prosjektmidlene blir borte om to år.

Solidaritetsklinikken i Pireus

Beskrivelsen av den greske virkeligheten og mistrua til framtida har Eleni til felles med mange solidaritetsklinikker.

Blant annet Solidarity Clinic of Pireus, som dekker kommunene Nikea, Korydallos og Santa Barbara. De tilhører de fattigste områdene i Attica-regionen. 

«Antallet som kommer hit på grunn av somatiske helseproblemer har avtatt,» sier Elena Mavromati. Hun er koordinator for klinikken. 

«I dag oppfordrer vi dem til å oppsøke offentlige tjenester. Men alle andre grupper har bare fortsatt å øke. I høst har fire nye psykologer kommet til. Krisa har ført til at mange flere er plaget av angst og depresjon og bevilgningene til psykiske helsetjenester i det offentlige helsevesenet er kutta med over 75 %. Vi kan tilby både individuell behandling og gruppeterapi. Dessuten er tannlegetjenesten utvida med åpningstider åtte ganger i uka og vi driver eget apotek.»

Idet jeg besøker lokalene deres i Xenofondosgata er tannklinikken i full virksomhet.  Nikos og Alexis Pagasio er far og sønn. Sammen driver de en tannklinikk i nabolaget.

«Jeg har arbeida i nabolaget i mer enn 30 år,» sier faren Nikos. «Jeg har opplevd hvordan mange av mine pasienter har slutta å komme. De har ikke penger. Vi ser hvordan den greske tannhelsen er verre enn den har vært noen gang de siste 30 årene.»

«Vi lever og bor i Korydallos,» forklarer sønnen Alexis. «Vi erfarer hvordan fattigdommen rammer og føler ansvar for å bidra. I nesten fem år har vi jobba her to kvelder i uka.»

«Ingen skal stå aleine»

I omgangen med klinikkene og andre solidaritetsgrupper støter vi overalt på devisen om at «ingen skal stå aleine». Gruppene fostrer fellesskap i greske ulvetider og er effektiv motgift mot tendensen til sosial eksklusjon og fremmedgjøring som arbeidsløsheten og fattigdommen bringer med seg. Det er slike tilstander som de høyreekstreme kreftene suger næring av. Nazipartiet Gyllent Daggry er det tredje største politiske partiet i Hellas.

Kveldstimene på Solidaritetsklinikken i Pireus tjener som demonstrasjon av parolen. Mange frivillige har samlet seg for å sortere medisiner og gjøre i stand til åpningstimene for apoteket neste dag. De sitter innover i korridoren og inviterer pasientene som venter på sin tannlegetime til å være med på dugnaden. Alle slutter seg til. Deriblant Alexandra og Adonis.  Praten går mens poser og esker tømmes.

Alexandra er fortørnet over at datteren hennes, som fikk deltidsjobb for fem måneder siden, ikke har mottatt noen lønn!  Flere andre forteller om lignende erfaringer. Det greske prekariatet vokser kraftig og rå utnytting er dagens orden. Hun får mange råd om hva datteren kan gjøre.  Adonis er egentlig bonde fra Alexandropoulous i nord. Han gir seg til å fortelle om hvilke problemer bøndene strir med. De har markert seg med flere demonstrasjoner i Athen de siste månedene. Og diskusjonen som oppstår fenger alle sammen. Byene har vokst raskt i Hellas de siste femti årene og mange har tette bånd til slekt på landsbygda.

Solidaritetsklinikk for flyktninger

I Iktenougata rett nedenfor rådhuset i Athen er det at Athen Community Clinic & Pharmacy holder til.

«Vi arbeider først og fremst med flyktninger,» sier Costas Kokossis. Han er tidligere gresk diplomat og har vært knytta til solidaritetsklinikken fra begynnelsen i 2012.

Mange flyktninger lever under svært vanskelige forhold, men det hadde vært dramatisk mye verre uten solidaritetsgruppenes rolle.  Støtten fra EU og FN svarer slett ikke til behovene. Kokossis er svært skeptisk til de store internasjonale NGO-ene sin rolle.

«Mange er bare ute etter å profilere seg og dra nytte av midlene som strømmer til under krisesituasjoner,» sier han.  «De kjenner ikke greske forhold og er lite opptatt av å samarbeide med myndighetene i landet. Flere flyktningesentre, blant annet ett under det greske Røde Kors sin ledelse, har måttet stenge på grunn av misligheter.

«Støtten til flyktningene må bygge på solidaritet. Ikke veldedighet.»

Kokossis forteller at klinikken først og fremst arbeider med flyktninger i leirene Skaramangas og Schistos i Attika. De to leirene rommer henholdsvis 3500 og 3000 mennesker.  

«Bare de siste to månedene har vi bidratt med medisiner til 2000 mennesker,» sier han. «Og vi sender hygieneartikler for kvinner og morsmjølkerstatninger for spebarn. Samtidig tilbyr vi undersøkelser og tannlegebehandling i våre lokaler.»

Legen er bekymret for tida som kommer. De siste fem månedene har flyktningene som ankommer øyene i Egeerhavet fra Tyrkia dobla seg i forhold til samme periode i fjor.  

«Det er vanskelig å forutsi framtida,» avslutter Kokossis, «men det er all grunn til å være alvorlig bekymra.»

Krise for folkehelsen

Spebarnedødeligheten har økt med 30-40 %. Fra 2011 har dødstallene for første gang i gresk moderne historie vært høyere enn fødselstallene.

Psykiske lidelser har tiltatt kraftig. Noen undersøkelser referert i det anerkjente tidsskriftet Lancet antyder at mens andelen som var rammet av alvorlig depresjon i 2009 var 2,9 % av befolkninga hadde tallet steget til over 8 % i 2014.

Antallet sjølmord steig med 45 % i årene 2010-2015 og rammet 10.000 mennesker. Hellas har tidligere ligget langt nede i sammenlignende undersøkelser om suicidalitet i europeiske land.

Diebetes og hjerte-kar-lidelser har økt betydelig.

Antallet HIV-tilfeller er ifølge enkelte rapporter tidoblet mens frekvensen av tuberkulose har steget med 100 %. Hellas har også – for første gang på 40 år – hatt flere tilfeller av epidemilignende utbrudd av malaria og nilfeber som følge av lokal smitte. Infeksjonssjukdommers rolle som årsak til sjukdom og død er et trekk som tradisjonelt skiller folkehelsen i utviklingsland fra tilstanden i utviklede land.

Svikten i tjenestene borger for at folkehelsa forverres ytterligere i framtida. Det henger sammen med at alvorlige sjukdommer ikke oppdages og at mennesker med kroniske sjukdommer ikke får behandling som forebygger komplikasjoner (f.eks. ved diabetes). Dessuten anslåes det at omtrent 20 % av alle greske barn ikke har gjennomgått ordinære vaksinasjonsprogrammer, fordi foreldre uten helseforsikring ikke har hatt råd til å betale for det. Mange eksperter frykter at det kan bli ei framtidig helsebombe.

«Vi må gi stemme til ofrene»

På Metropolitan Community Clinic Hellenikon (MCCH) slutter de seg til Kokossis. Dette er en av de første solidaritetsklinikkene i Hellas og regnes som den største. Den ligger nord i Athen og skilter med 300 frivillige og mer enn 70.000 pasienter siden oppstarten i 2011.

«Det regjeringa har bidratt med til nå, er for det meste billige PR-stunts,» sier Christos Sideris, som er informasjonsansvarlig for klinikken.

«Krisa i folkehelsa og helsetjenestene vokser og ei av våre viktigste oppgaver er å bygge en opinion bak kravet om forandring.  Vi må gi stemme til ofrene og de befolkningslagene som rammes hardest.»

Derfor er MCCH opptatt av informasjonsarbeid. De har en aktiv hjemmeside som også foreligger på engelsk. Den bringer informasjon som setter seg fore å tegne et sant bilde av den greske helsevirkeligheten. Klinikken har også sin egen radiostasjon.

«Dessuten yter vi bidrag til helsetjenestene sånn som vi helst ser dem for oss i framtida. Den greske helsesektoren har tradisjonelt vært prega av tungt byråkrati, korrupsjon og klientellisme. Vår arbeidsmåte går ut på at vi betrakter klientene som borgere. Det betyr at styringa av tjenestene legges i deres hender. Det er med å fremme demokratisering og transparens, som er påkrevd for å få bukt med de gamle tilstandene.»