Forfatter: Kjetil Grønvold

Høyreregjeringa i Hellas angriper de frivillige tiltakene som tilbyr grekere helsehjelpen staten ikke gir

Metropolitan Community Clinic Hellenicon (MCCH) er den fremste og største blant de mange solidaritetsklinikkene i Hellas. De har hatt avgjørende betydning for mange tusen nødstedte grekere. Ofte var deres eksistens rett og slett et spørsmål om liv og død i det de offentlige tjenestene bukket under for den økonomiske krisa. Klinikken inngår i den store og breie bevegelsen av greske solidaritetsgrupper. Den er unik i Europa og viderefører den største protestbevegelsen i europeisk etterkrigshistorie slik den utspilte seg årene 2010 til 2012. Nå er store deler av den under press. Myndighetene angriper den åpent.

“Makta vil oss til livs”
MCCH er sist ute. Solidaritetsklinikken står øye til øye med stat, greske oligarker og internasjonal finanskapital og kan bli tvunget til å stenge dørene.

— Det ser mørkt ut, sier hun. Makta vil oss til livs og nå ser det ut til at den kan få det som den vil.

Ordene faller i det jeg treffer Mary Sideris i lokalene til Metropolitan Community Clinic Helliniko (MCCH) i Athen. 11. februar i år fikk de beskjed om å forlate lokalene de holder til i. Innen midten av mars må de være ute.

— Vi har ingen andre steder som kan huse oss, forteller Sideris. Klinikken kan bli nødt til å stenge dørene. Det var kommunen som i sin tid stilte lokalene til disposisjon for oss. Nå sier ordføreren nei. Det dreier seg om et ‘varslet drap’.

Sideris hører hjemme blant de tidvis mer enn 300 frivillige som har drevet solidaritetsklinikken i Hellenikon lengst sør i den greske hovedstaden. Metropolitan kom til i desember 2011 og er den fremste og største i havet av tilsvarende klinikker i Hellas. På et tidspunkt talte de mer enn 50 i hele landet.

— Vår eksistens har vært helt avgjørende  for titusener av grekere, understreker hun.

Sammenbrudd for helsetjenester og folkehelse
Da den økonomiske krisa entret scena i 2009 slo den beina under både helsetjenester og folkehelse. Bevilgningene til helsesektoren sank med 50% og store deler av første- og annenlinjetjenestene ble bragt til randen av kollaps. I tillegg mistet nesten 1/3 av befolkninga rett og slett retten til helsehjelp. Finansieringa av dem er tuftet på en forsikringsmodell og helseforsikringer er i regelen knyttet til arbeidsforholdet. På det verste var 30% av den greske arbeidsstyrken rammet av arbeidsløshet.

I løpet av få år stengte 850 helsestasjoner dørene. Kapasiteten til poliklinikker sank dramatisk og mange sjukehus ble lagt ned eller slått sammen. Det første memorandumet fra 2010 krevde 20% reduksjon i den offentlige arbeidsstyrken og tok blant annet form av den avtalefestede regelen om at bare 1 av 5 stillinger som ble ledige kunne bemannes på nytt. Det slo hardt inn i sjukehussektoren og fikk alvorlige konsekvenser for folkehelsen.

Inntil 2014 økte spedbarnsdødeligheten i Hellas med 40%. Forekomsten av tuberkulose doblet seg og antall HIV-positive steg med 1000%. Over 20% av greske barn gjennomgikk ikke obligatoriske vaksinasjonsprogrammer og kronisk sjuke mistet tilgangen til den stabiliserende forebyggende behandlinga de var i behov for. I 2018 meldt Verdens helseorganisasjon at forventet levealder blant grekerne hadde begynt å synke.

Solidaritetsklinikkene er fortsatt nødvendige
— For mange av våre pasienter var det rett og slett et spørsmål om liv og død. I løpet av de siste åtte årene har vi hatt 73.000 konsultasjoner og fortsatt oppsøker mer enn 500 mennesker klinikken hver måned. De fleste er grekere. Den nye regjeringa truer dessuten de forbedringene som tross alt har funnet sted de siste årene og vi er engstelige for at behovet for vår innsats vil øke på nytt. Krisa er ikke over. Mitsotakis og Nytt Demokrati snakker mye om ytterligere privatisering av en av de mest privatiserte helsetjenestene i Europa. Noen er også redde for at de vil reversere loven fra 2016 som sikrer mennesker uten helseforsikring adgang til medisinsk hjelp. Det er en lov som vi for øvrig tar en stor del av æren for. Vårt press og våre krav var avgjørende.

Noen tiltak er allerede satt i verk etter regjeringsskiftet 7. juli i fjor. Ei av de første handlingene til den nye regjeringa var å oppheve AMKA. Det er ei administrativ forordning som regulerer retten til «social security ID» for flyktninger og innvandrere. Et slikt sertifikat er nødvendig for at de skal kunne nyttiggjøre seg offentlige tjenester. Foreløpig er det usikkert hva som kommer til å skje. Men endringa kan ramme 55.000 mennesker hardt.

— Mange av dem som kommer hit er albanere, forteller Sideris. De har vært her helt siden den store bølgen av innvandrere nordfra på 1990-tallet da over en million mennesker tok seg til Hellas fra ulike land på Balkan. Men rundt halvparten av dem regnes fortsatt som «udokumenterte».

Solidaritetsgruppene viderefører det greske opprøret
Solidaritetsklinikken på Hellenikon føyer seg inn i den store bevegelsen av greske solidaritetsgrupper. Den er unik i Europa og vokste fram i kjølvannet av krisa og den breie protestbevegelsen fra 2010 til 2012. Da kraften i protestene ebbet ut og energien ble kanalisert inn på det politiske planet, med Syrizas jakt på regjeringsmakt, bragte mange tusen aktivister med seg ideene opprøret fostret tilbake til sine egne hjemsteder og plantet den om i lokal jord.

Overalt i landet vokste det fram solidaritetsgrupper. De gjorde seg gjeldende i mange sfærer og var tuftet på tenkninga om at folk må stå sammen for i fellesskap å ta hånd om felles problemer. På samme tid utviklet de arbeidsmåter og organisasjonsformer som stanger mot den rådende samfunnsordninga. Det gjelder bl.a. ‘Bevegelsen uten mellommenn’, som knytter direkte forbindelser mellom matprodusenter og forbrukere og reiser perspektivet om nasjonal matsuverenitet. CAP – EU’s felles jordbrukspolitikk – har lagt store deler av den greske jordbruksjorda brakk.

Slik overlevde den greske protestbevegelsen. Om enn den har tatt andre former. Dette til forskjell fra samtidige opprør som Occupybevegelsen i USA og Los Indignados i Spania. Den irske Hellas-eksperten og professoren i idehistorie, Helena Sheehan, ligner den med ei ‘svane som seiler langsomt av gårde over vannet.  Alt mens beina arbeider frenetisk under overflata

Klinikken er befolkningas verk
— Det gjelder for oss også, sier Sideris.

Hun gjør meg oppmerksom på den store plakaten som henger på veggen i venterommet på klinikken. Den som erklærer at «Ingen skal stå aleine».

— Vi forsøker å gjøre vårt arbeid til et felles anliggende for hele befolkninga i distriktet vi virker i.  Driften ledes av allmøter der både lokale innbyggere, pasienter og frivillige er med å fatte de viktigste beslutningene. På den måten er ikke de som oppsøker oss først og fremst pasienter eller brukere. Vi ser på dem som «borgere».

— Det betyr ikke at vi har aspirasjoner om «evig liv». Egentlig er målet å gjøre oss sjøl overflødige. Vi vil ha et offentlig helsevesen som dekker grunnleggende behov og som bygger på mange av de samme ideene som vi forfekter. Det må være transparent og stå ansvarlig overfor befolkninga. Alle veit at de greske helsetjenestene tradisjonelt er tungt beheftet med bestikkelser og klientellisme. De har mye å lære av oss.

Truslene mot Metropolitan, et angrep mot alle
Hun ser truslene mot Metropolitan som et angrep mot alle solidaritetsklinikkene og hele bevegelsen av solidaritetsgrupper.

— Vi er ikke de første som blir rammet. Det henger sammen med at vi er store og sterke og har et stort nettverk både i Hellas og i Europa. Vi ble truet med utkastelse i mai 2018 også. Da sørget sterke proteser for at beslutninga ble omgjort. Det var til og med demonstrasjoner utenfor de greske ambassadene i Berlin og Brüssel og vår sak ble tatt opp i Europaparlamentet.

Hardere klima for solidaritet
I nesten fire år har Oslo LO og deres ‘Solidaritet med Hellas’-kampanje drevet en innsamlingsaksjon for fire solidaritetsklinikker i Attica. Den store regionen som omfatter Athen og Pireus og danner et sammenhengende byområde med 4-5 millioner innbyggere. I fjor høst måte en Solidaritetsklinikken i Pireus stenge dørene som etter at den ble presset ut av lokalene sine. I det jeg besøkte Solidaritetsapoteket i Patissia 18. november i fjor, en annen av Oslo LOs samarbeidspartnere, ble jeg fortalt at de dagen før hadde blitt angrepet i bygninga de holder til i. Det ble kastet steiner gjennom vinduene

— Det er første gang det skjer hos oss. Vi har holdt på siden 2013, sier Eleni Sotiropoulo. Hun er koordinator for apoteket.

Sotiropoulo forteller at ungdomsorganisasjonen til Nytt Demokrati har startet en kampanje under parolen om å «rydde opp». Solidaritetsapoteket holder til i lokalene til Grava, som er en stor skole i bydelen. Både lærerorganisasjonene og foreldreforeningene på Grava Schools har ytt aktiv støtte til både apoteket og andre aktiviteter ND-ungdommen misliker.

Deres «kamprop» er et ekko av Mitsotakis-regjeringas løfte om å rydde opp i Exarchia – den opprørske bydelen i Athen sentrum. I løpet av noen uker etter regjeringsskiftet satte myndighetene inn antiopprørspoliti og tømte et titalls bygårder som hadde tjent som bolig og bokollektiver for asylsøkere. Det dreide seg om solidaritetsstrukturer tuftet på sjølorganisering og myndiggjøring av flyktningebefolkninga. I flere år har de lokale innbyggerne i Exarchia aktivt støttet flyktningene og sørget for å veve dem inn i bydelens liv.

‘Vi er en torn i øyet på makta. Derfor vil de knekke oss’.
— Vi er ikke de første ofrene, sier Sideris fra MCCH. Men om de klarer å knekke oss vil det være et stort tilbakeslag for hele den breie solidaritetsbevegelsen i Hellas.

— Vi er å ligne med en stor torn i øyet til de som har den politiske makta. Slik var det under den forrige regjeringa også. Vår blotte eksistens viser at staten ikke klarer å fylle oppgava med å ivareta befolkningas grunnleggende behov. Dessuten driver vi skarp kritikk både mot de greske myndighetene og mot deres støttespillere utenfor Hellas’ grenser.

Solidaritetsklinikken på Hellinikon er opptatt av å spre kunnskap og bygge bevissthet. Såvel i den greske som den europeiske opinionen. Den har en egen web-side som blottlegger helsevirkeligheten og reiser krav om forandring. Informasjonen er tilgjengelig på engelsk og blir aktivt brukt både av europeiske solidaritetsorganisasjoner og politiske partier. Klinikken skiltet også med eget radioprogram inntil det statlige kringkastingsselskapet ERT stengte dem ute fra sin sendeflate forrige sommer.

På det parlamentariske planet i Europa har MCCP blant annet samarbeidet med de Grønne i EU-parlamentet om skarp kritikk av helsepolitikken i Hellas.

Stat, kapital og internasjonale finansinstitusjoner
Det er ikke bare de egne greske myndighetene som truer solidaritetsklinikken i det sørlige Athen. MCCH står også øye til øye med gresk storkapital og mektige internasjonale finansinstitusjoner.

Klinikken står rett og slett i veien for det desidert største byutviklingsprosjektet i Europa. Utbygginga er lagt i hendene til eiendomsutviklingsselskapet LAMDA Development AS. Selskapet er kontrollert av den mektige Latsis-familien. En av de store oligarkene i Hellas. Det har planer om å starte opp i år. Men først må de siste hindrene av veien.

Solidaritetsklinikk i veien
Det vesle huset solidaritetsklinikken holder til i ligger innafor den gamle amerikanske militærbasen i Athen. Den omfattes også av de nye byplanene. Utkastelsesordren er signert Hellinikon AS. Det er et statlig selskap som har fått i oppgave å legge til rette for utbygginga. Det har blant annet tatt på seg å rydde «LAMDAs territorium» for alle ‘uønskede eksistenser’. Blant dem hører MCCH. Det hører med til historia at ordføreren i den lokale kommunen, Helleniko-Aargyroupolis også er medlem av styret i Hellenikon AS. Han ble oppnevnt av det tidligere privatiseringsprogrammet HRADF.

Privat by i byen
Den gamle flyplassen i Athen skal omdannes til det som etter alle praktiske mål er å ligne med en «privat by i byen». Planene omfatter et område på 640 hektar og vil gi rom for kontorskyskrapere, hoteller, en ny eksklusiv marina, forretningspalasser og luksusboliger. Dessuten et kasino til en kostnad av 1 milliard euro. Det blir beskrevet som grekernes versjon av Singapores Marina Bay Sands. Ifølge planene krever utbygginga investeringer i størrelsesorden 8 milliarder euro over en 25 års periode. LAMDA håper å komme i gang i år. Alle nødvendige tillatelser er bragt i orden.

I alle år etter at den økonomiske krisa rammet Hellas har den gamle flyplassen Hellinikon vært et yndet anliggende for grekernes kreditorer. Det tredje memorandumet i 2015 pekte det ut som ett av 14 prioriterte områder for privatiseringsprogrammet under ledelse av Hellenic Company of Assets and Participations (HCAP). Da hadde prosessen allerede vært i gang siden 2011 og tre år seinere vant LAMDA Development AS anbudet på den 99 år lange leieavtalen.

Avtalen mellom regjeringa og LAMDA blir i vide kretser sett på som ‘billigsalg av offentlig eiendom’ slik nesten alt annet i gresk offentlig eie blir budt ut til spottpris. Ifølge to rapporter ført i pennen av Ioannis Dragatsis, offentlig anklager for økonomisk kriminalitet, var prisen LAMDA betalte bare ¼ av eiendommens reelle verdi. Mange hvisker høyt om korrupsjon og klientellisme.

Prosjektet er dessuten lokalisert langs ‘den athenske rivieraen’ og har fått sterk kritikk fra miljøbevegelsen fordi den storstilte utbygginga truer den skjøre økologiske balansen i Atticabassenget.

Det hersker også utbredt frykt for at den nye byen vil støvsuge andre deler av hovedstadsregionen for kapital, investeringer og næringsvirksomhet.

Katastrofekapitalismens avtrykk i arkitektur og byplanlegging
Etter alle de kjente planene å dømme blir Helinikon en privat by der byggherren og eierne rår grunnen. I en artikkel i tidsskriftet The Architectural Review, understreker Anna Minton det paradoksale i at dette skjer i Athen. Helt sia antikkens agora har det vært en sterk tradisjon for åpne offentlige rom. På samme tid mener hun at det må sees i lys av at den internasjonale finanskapitalen har utnytta krisa til å omdanne hele Hellas til et nyliberalt eksperiment. Hun trekker fram Naomi Kleins «Sjokkdoktrinen» og beskriver Hellinikon som katastrofekapitalismens avtrykk i byplanlegging og arkitektur.

Makta i falske gevanter
Solidaritetsklinikken slåss derfor mot et trespann av stat, kapital og internasjonale finansinstitusjoner. Underveis har makta kledt seg i falske gevanter. Slik den har for vane å gjøre det.

Den administrerende direktøren for LAMDA Development AS, Oddyseas Athanasiou, presenterte selskapets planer i juni 2014, Da lovte han blant annet at «..Metropolitan Community Clinic Helleniko vil kunne fortsette å være der den er og arbeide som den gjør nå med enda bedre fasiliteter som vi vil skaffe til veie i det samme området. Vi ønsker å hjelpe dem med alt som er nødvendig. Vi står på deres side…».

Det samme gjentok seg da de måtte oppgi forsøkene på å kaste ut klinikken for to år siden. Ordfører Giannis Konstantos erklærte at ikke bare skulle klinikken slippe å flytte. Han lovte også at de skulle «oppgradere» den.

Løftene streker i gresk sand
— Men ingenting har skjedd, sier Sideris. Vi er jo ikke avhengige av å være i dette området. Klinikken kan virke hvor som helst i kommunen dersom stedet er tilgjengelig for våre pasienter. Men vi har ikke hørt noen ting som helst. Løftene var streker i gresk sand.

Hun forteller at da opposisjonen tok opp spørsmålet på det siste møtet i kommunestyret avviste ordfører Konstantantos blankt å gjøre noen ting for å bistå klinikken. ‘De kan melde seg til arbeid i de offentlige helsetjenestene’, repliserte han.

— Det akter vi ikke å gjøre, slår Sideris fast. Det er fortsatt stort behov for oss.

— Men skal vi overleve trenger vi støtte. Den vil være et viktig håndslag til hele den sosiale bevegelsen i Hellas.

Dette innlegget er skrevet av Kjetil Grønvold fra Soildaritet med Hellas, og er tidligere publisert i Radikal Portal.

Den store flyktningkrisa i 2015-16, stengninga av de såkalte Balkanrutene i februar 2016 og avtalen mellom EU og Tyrkia fra mars det samme året omdannet Hellas til «Europas flyktningeleir». EUs unnfallenhet kaster mørke skygger over flyktningenes framtid.

Under krisa for fem år siden tok 850.000 flyktninger seg over til gresk territorium. De fleste reiste videre til andre europeiske land, men en stor andel ble «sittende fast» i Hellas. Siden 2013 og fram til utgangen av 2018 hadde greske myndigheter 240.000 asylsøknader til behandling. Det utgjør 11 prosent av alle søknader i EU som helhet og overskrider langt «kvoteordninga» EU-kommisjonen la fram i 2017.  Forslaget innebar at asylsaker skulle fordeles likt mellom medlemslanda basert på folketall. Grekerne teller 1,6 prosent av EUs samla befolkning. Bare Tyskland og Frankrike overgår Hellas i absolutte antall asylsøknader. I juli i for opplyste den daværende greske migrasjonsministeren, Dimitris Vitsas, at Hellas hadde mottatt 67.000 søknader i 2018, mens de bare hadde kapasitet til å behandle 20.000 på årsbasis. De nye søknadene føyde seg til titusentalls som venter i køen. I noen saker rapporteres det om opptil sju års ventetid.

Dramatisk forverring
Hellas’ rolle som første ankomstland har vart ved og antatt akutte former det siste året. Fra årsskiftet inntil september i 2019 mottok landet 60 prosent av alle flyktningene som tok seg til Europa over Middelhavet. I siste halvår i fjor og inntil utgangen av mars i år eksploderte tilstrømninga og virka til ytterligere å forsterke skeivfordelinga. UNHCR (FNs Høykommissær for Flyktninger) oppgir at ankomstene vokste med 30.000 de siste tre månedene i 2019 og at nyankomne talte 75.000 for året som helhet. På de fem «flyktningeøyene» i Egeerhavet er antallet doblet i den samme perioden. Mens den kjente Morialeiren på Lesbos rommet 5.000 i mars/april 2019 og situasjonen var i ferd med å «normalisere» seg, omfatta leiren 22 000 mennesker i mars året etter.

Målt i djubde og varighet er Hellas de siste ti årene rammet av den verste økonomiske krisa i den vestlige kapitalismens historie. Den økonomiske kollapsen ledet til at bruttonasjonalproduktet sank med 27 prosent og at halvdelen av befolkninga blei skjøvet under fattigdomsgrensa. Den massive tilstrømninga av flyktninger legger seg oppå kollapsen og føyer seg til den sosiale og humanitære miseren grekerne er ofre for.

Den massive tilstrømninga av flyktninger legger seg oppå kollapsen og føyer seg til den sosiale og humanitære miseren grekerne er ofre for.

Sosial og politisk uro på Lesbos
Det siste året har Lesbos vært karakterisert av sterk sosial og politisk uro. Det dreier seg dels om det store og breie folkelige opprøret som tok til i fjor høst og nådde sitt klimaks med åpen konfrontasjon mellom lokalbefolkninga og det greske opprørspolitiet i februar i år.

En del av bakteppet var at høyrepartiet Nytt Demokrati vant valget i juli 2019. Partiet erobra ordførermakt på alle de egeiske flyktningeøyene og vant guvernørvalget i regionen som omfatter det nordlige Egeerhavet. Valgseieren fulgte blant annet av løfter om å få bukt med flyktningproblemet.  Partiet lovte å forflytte hele flyktningebefolkninga. Men etter valgseieren fikk pipa en annen låt. Isteden la den nye regjeringa fram planer om etablering av gigantiske lukkede deportasjonssentre på de sjølsamme øyene. «Konsentrasjonsleire», som de ble kalt på folkemunne. Begrepet blir også brukt av flyktningeorganisasjoner og menneskerettsaktivister. Leirene skulle ifølge planleggerne i Athen romme flere mennesker enn de allerede eksisterende offisielle leirene på Chios, Samos, Leros og Lesbos.

Store protestdemonstrasjoner samla hele befolkninga og favna krefter fra hele det politiske spekteret. Inklusive flyktninger og et stort antall frivillige fra de mange hjelpeorganisasjonene på øya. Regjeringas svar var å sende store styrker fra det greske antiterrorpolitiet til øyene. Men ei mektig folkereisning kasta dem rett og slett på havet og det greske voldsapparatet led et ydmykende nederlag.

Høyreekstreme voldsherjinger
Opprøret tok raskt ei annen retning da høyreekstreme voldsbander greip initiativet og startet sine herjinger. Det tok blant annet form av at bandene satte opp væpnede veisperringer på hele øya. Flyktninger og hjelpearbeidere blei overfalt og utsatt for grov vold. «Borgervern» patruljerte gatene i Mytilene, den største byen på Lesbos. Utstyrt med slagvåpen jaget de flyktninger, avkrevde fremmede identifikasjon og knuste vinduene på biler med utenlandske skilter. Den lokale avdelinga av den store greske bevegelsen av solidaritetsgrupper – Solidarity for All – måtte arbeide i skjul. Til og med det gamle regjeringspartiet Syriza så seg tvunget til delvis å gå under jorda.

Under et besøk i mars i år møtte jeg mange ofre for volden, både flyktninger i Moria og norske hjelpearbeidere. Beskrivelsene deres bar alle trekk som kjennetegner nazipartiet Gyllent Daggrys modus operandi. For eksempel mobilisering av et overlegent antall i fysiske konfrontasjoner, grov vold og rask retrett fra åstedet. Ledere fra høyreekstreme organisasjoner i flere europeiske land ankom Mytilene. Det gjaldt blant annet en av de fremste skikkelse i den såkalte Flügelflöya i det tyske høyre-partiet Alternative für Deutschland.

Den lokale avdelinga av den store greske bevegelsen av solidaritetsgrupper – Solidarity for All – måtte arbeide i skjul.

Herjingene utspant seg mens de politiske myndighetene satt med hendene i fanget og politiet på Lesbos unnlot å gripe inn. Yiorgos Pallis, tidligere parlamentsrepresentant for Syriza fra Lesbos, kunne fortelle at høyreradikale krefter har sterk innflytelse i regjeringspartiet Nytt Demokrati på øya. Det illustreres også i ferske nyhetsrapporter fra uroen etter brannen i Morialeiren. Blant annet har norske nyhetsmedier omtalt mannen som i en facebook-oppdatering gleder seg til «å skyte mot levende mål». Det som ikke er kommet fram er at mannen både er med i nasjonalgarden på Lesbos og sitter i kommunestyret i Mytilene, den største av de to kommunene på øya.

De nyankomne reelle flyktninger
At flyktningebølga anvendes som politisk våpen betyr imidlertid ikke at de som søker beskyttelse ikke er reelle flyktninger. Slik det framgår av tall fra blant annet UNHCR og greske myndigheter er flertallet av de nyankomne afghanere. Jeg besøkte Morialeieren på Lesbos i midten av mars i år og erfarte at afghanere talte opp mot 95 prosent av befolkninga i noen av de nye «bosettingsområdene» som har vokst fram. Flere av dem jeg møtte fortalte at de var innforstått med det politiske bakteppet og Tyrkias hensikter, men at det samtidig «er vår mulighet».

Tilstrømninga av afghanske flyktninger må sees i lys av at afghanere som har søkt tilflukt i Iran og Tyrkia er under hardt press. I september i fjor erklærte den iranske viseutenriksministeren, Abbas Aragchi at tre millioner afghanske flyktninger kan bli bedt om å reise tilbake. Han begrunnet det i de økonomiske konsekvensene som de internasjonale sanksjonene bringer med seg.

På samme tid opplyste den daværende tyrkiske innenriksministeren, Suleyman Soylu, at 270 000 afghanere oppholder seg ulovlig i Tyrkia og at landet hadde deportert 32.000 så langt i 2019. Det representerer ei kraftig økning i forhold til året før. Utviklinga må sees i lys av at opinionen har vendt seg mot myndighetenes flyktningpolitikk. I ei fersk meningsmåling erklærer 67 prosent av tyrkerne at de er misfornøyde. To år tidligere var den samme andelen 53 prosent. På samme tid har det største opposisjonspartiet, det kemalittiske HCP, profilert seg med en flyktningefiendtlig politikk. I kommuner hvor partiet sitter med den politiske makta er tiltak og støtteordninger kraftig barbert. Det gjelder blant annet i Istanbul.

Tilstrømninga av afghanske flyktninger må sees i lys av at afghanere som har søkt tilflukt i Iran og Tyrkia er under hardt press.

Nytt regime i EU?
Onsdag 23. september la EU-kommisjonen fram en ny migrasjonspakt. Hovedpunktene er at medlemsland tilbys 10.000 euro (rundt 100.000 kroner) for hver voksne asylsøker de tar imot. I tillegg kan land si nei til å ta imot asylsøkerne dersom de overtar ansvaret for å returnere de som har fått avslag. Det innføres også en sortering på EUs ytre grenser, der asylsøkere som etter all sannsynlighet vil få avslag, plasseres i ei hurtigkø.

Den tyske innenriksministeren, Horst Seehofer fra det bayerske CSU, er en av arkitektene bak planen. I hans utlegning er planen ei håndsrekning til grekerne og de andre «frontstatene langs EUs yttergrenser». Men i realiteten bærer ikke forslaget bud om vesentlige endringer for Hellas’ del. Landet vil fortsatt vil ha ansvaret for førstegangs-behandling av asylsøknader (hvorvidt mennesker som ankommer er kvalifisert til i det hele tatt å søke asyl). Flyktninger som ved ankomst vurderes til ikke å oppfylle kravene til «internasjonal beskyttelse» og ikke er kandidater til asyl blir værende på gresk jord.

Sterk høyrenasjonalistisk og fremmedfiendtlig falanks i regjeringspartiet
Gresk lovgivning og praksis bærer preg av at regjeringspartiet Nytt Demokrati rommer en sterk høyreradikal fløy tuftet på sjåvinisme og fremmedfiendtlighet. Den setter sitt stempel på flyktningpolitikken. Den nåværende statsministeren, Kyriakos Mitsotakis, ble partileder i 2016. Det skjedde etter skarp strid med kandidaten fra den verdikonservative «One Nation» fløya, forbundet med det såkalte Karamanlisdynastiet. Mitsotakis, som sjøl er eksponent for den nyliberale fløya, vant lederposten med støtte fra ytre-høyre-kreftene i partiet. Avhengigheten har gitt dem stor innflytelse.

Konsekvensene av den nye kursen begynte å tegne seg i skarpe streker bare tre dager etter at Mitsotakis regjering tiltrådte. Da kom beskjeden om at utsteding av ID-kort til flyktninger og migranter ble trukket tilbake. ID-kortet sikrer adgang til skole- og helsetjenester. Det er verdt å merke seg at loven forskriftene er knytta til blei vedtatt under ei Nytt Demokrati-regjering i 2009. Handlinga bar derfor bud om kraftig høyredreining i regjeringspartiets politikk.

Disse signalene materialiserte seg i enda skarpere streker i sommer. Regjeringa annonserte at mennesker som var innvilget politisk asyl – etter en overgangsperiode på seks måneder – vil bli fratatt retten til å bo i flyktningeboliger finansiert av internasjonale organisasjoner. Dessuten at den økonomiske støtten asylsøkere er berettiga til vil bli fratatt dem.

Beslutninga ramma blant annet flyktninger som blei overført til fastlandet fra øyene i den samme perioden. De sto brått uten noen form for bistand og samla seg i tusentalls – under åpen himmel –  på Viktoriaplassen i Athen. Det åpne torget i Athen sentrum var også ett av åstedene for mennesker som bodde utendørs i den greske hovedstaden under den dramatiske flyktningebølga i 2015 og 2016.

Regjeringa annonserte at mennesker som var innvilget politisk asyl – etter en overgangsperiode på seks måneder – vil bli fratatt retten til å bo i flyktningeboliger finansiert av internasjonale organisasjoner.

Lov og orden regjeringens rettesnor
Lov- og orden står høyt på regjeringas agenda. Det speiler seg ikke minst i den nye flyktningpolitikken. Konkret tar det form av innsats av væpna antiopprørspoliti for å tømme og evakuere okkuperte bygårder i Athen der flyktninger bodde. Det gjelder særlig i bydelen Exarchia. I løpet av noen få uker i august og september i fjor ramma det mer enn 2 000 mennesker. De aller fleste blei overført til flyktningesentre rundt om i Hellas. Jeg møtte sjøl rundt 200 av dem i en leir utafor Korint i slutten av november.

Politikken slår også mot bevegelsen av solidaritetstrukturer i Hellas. Flere grupper har vært med på å okkupere tomme bygninger – som det er mange  av i den greske hovedstaden – og la asylsøkere ta dem i bruk. Blant beboerne i disse bygningene er også grekere som står uten bolig. Sammen med flyktningene har de drifta og organisert okkupasjonene og på samme tid arbeida aktivt for å integrere flyktningene i det lokale samfunnet. Særlig Exarchia har vært et trygt område. Flyktningene har aktiv støtte fra store deler av den lokale befolkninga og det har vært stort rom for deres stemme.

Det har vært mange aksjoner og demonstrasjoner blant asylsøkere på gresk grunn. Men stort sett har de blitt oversett eller demonisert i greske og internasjonale medier. Jeg kan heller ikke se at utenlandske hjelpeorganisasjoner har vært opptatt av dem.

Sjølorganiseringa i Exarchia – og andre steder – er tufta på solidaritet og myndiggjøring av flyktningebefolkninga. Det er ei tenkning og rettesnor de har til felles med hele den store bevegelsen av solidaritetsgrupper i Hellas. Den står i skarp motstrid til plattforma som karakteriserer de fleste NGOer og som mange grekere foraktelig omtaler som ‘humanismeindustrien’.

Sjølorganiseringa i Exarchia – og andre steder – er tufta på solidaritet og myndiggjøring av flyktningebefolkninga.

Angrep på asylrettten
Slik den greske statens praksis strammer seg til gjør også statens lover det. Uten foregående offentlig debatt blei en ny lov om flyktninger vedtatt av det greske parlamentet 29. oktober i fjor. Lovforslaget blei lagt fram bare seks dager før behandlinga i nasjonalforsamlinga og den obligatoriske høringsrunda var derfor en vits. Mange store greske og internasjonale organisasjoner beslutta å boikotte den.

Loven blir av mange beskrevet som et angrep på flyktningenes rett til beskyttelse slik de er hjemlet i internasjonale konvensjoner. Den snevrer inn retten til å søke asyl og undergraver viktige rettsprinsipper i prosessen for behandlinga av asylsøknader. På samme tid begrenser den rettighetene til asylsøkere som befinner seg på gresk jord og øker myndighetenes adgang til å ta i bruk tvangsmidler overfor dem. Den åpenlyse hensikten er å begrense tilstrømninga og å øke omfanget av deportasjoner.

Loven har blitt skarpt kritisert av UNHCR. Det samme gjelder for en rad greske og internasjonale menneskerettsorganisasjoner

‘Første’- og ‘tredjeland’
Kritikken retter seg blant annet mot den nye lovgivningas omgang med såkalte ‘første- og tredjeland’.  Begrepene viser til henholdsvis flyktningenes opprinnelige hjemland og landet de oppholdt seg i inntil de ankom Hellas.

I den forrige loven stiltes det krav til ‘tredjeland’ om «effektiv beskyttelse». I den nye teksten er vilkåret redusert til «tilstrekkelig». Det har relevans for regjeringas løfter om kraftig økning i retur av flyktninger til Tyrkia. Ordninga med retur er bakt inn i avtalen mellom EU og Tyrkia fra mars 2016, men de siste fire årene har bare 1 900 blitt sendt tilbake. Mitsotakis har lovet å øke tallet til 10 000 bare i år.

Med tanke på flyktningenes opprinnelige hjemland (‘førsteland’) åpner loven for ei liste over såkalte ‘sikre stater’. Foreløpig omfatter den bare et land på Balkan og i Afrika, men signaler fra regjeringa vitner om at lista kan vokse til også å inkludere for eksempel Afghanistan.

På samme tid begrenser den nye flyktningeloven rettighetene til asylsøkere som befinner seg på gresk jord og øker myndighetenes adgang til å ta i bruk tvangsmidler overfor dem.

Den nye loven øker også maksimumsperioden for internering av asylsøkere fra 3 til 18 måneder. Den åpner også for å internere mennesker som ikke ble internert i det de søkte asyl og uten annen begrunnelse enn at de faktisk er asylsøkere. Det bryter med internasjonale standarder som sier at asylsøkere i regelen ikke skal interneres og EU-lovgivning om at det å søke beskyttelse ikke i seg sjøl gir grunnlag for tvangstiltak. Loven fjerner også den gamle ordninga med at den administrative beslutninga om internering må vurderes av en dommer.

Planene om å bygge et stort antall såkalte pre-deportasjonssentre både på fastlandet og på de fem egeiske flyktningeøyene, må sees i lys av lovendringa.

Barn og ensomkommende mindreårige
I den norske debatten rundt Morialeiren på Lesbos har det vært stor oppmerksomhet om vilkårene for barn og ensomkommende mindreårige. Deres rettsvern blir også svekket med lovendringene regjeringa har fått gjennom i parlamentet.

Det skyldes blant annet at barn i fortsettelsen inkluderes i gruppa som kan gjøres til gjenstand for raske beslutninger om beskyttelsesbehovet i det flyktninger ankommer den greske grensa («accelarated border procedures»). Tidligere var barn og mindreårige unntatt fra ordninga og underlagt de vanlige prosedyrene for behandling av asylsøknader. Flere folkerettseksperter har pekt på at endringene bryter med prinsippet om «barnets beste».

Loven viderefører også praksisen med å internere ensomkommende mindreårige i sentre for såkalt «beskyttende ivaretaking». Avsløringer har bragt for dagen at mange av de sjølsamme sentrene tilbyr elendige og farlige forhold. Ordninga har derfor høstet mye kritikk både i Hellas og internasjonalt.

Avvisning på grensa av politiet og militære
Instituttet med såkalte «accellerated border procedures» er ikke ny. Det retter seg mot grupper som i myndighetenes øyne ikke har grunnlag for å søke asyl. Derimot er tida for behandling av søknader kraftig redusert. Loven forutsetter at den endelige beslutninga i slike saker fattes etter maksimum 25 dager. Det inkluderer behandling av anker fra søkere som får avslag. Fristen for å anke ei beslutning er satt til bare tre dager.

Den nye loven åpner også for at slike behandlingsprosesser i framtida kan overlates til politi og militære offiserer som er utstasjonert på grensa. Hjemlene innebærer tilbakevending til gammel praksis i Hellas. Human Right Watch opplyser at i 2007, da denne prosedyren helt og holdent ble forvaltet av det greske politiet, var det bare 0,04 prosent som slapp gjennom nåløyet etter førstegangsintervjuet. I deres øyne er ei av forklaringene at det greske politiet er kjennetegna av utbredt fremmedfrykt og fiendtlighet overfor asylsøkere.

Slike anklager er ikke nye i Hellas. Det er grundig dokumentert at høyreekstreme krefter har solid fotfeste i politiets rekker. Både på ledelsesplan og blant politifolk i sin alminnelighet. For eksempel viste undersøkelser at 60 prosent av politiets tjenestemenn i Athen stemte på nazipartiet Gyllent Daggry under valgene i 2012 og i januar 2015. Ferske erfaringer fra flyktningeøyene bekrefter mistankene.

Den nye loven åpner også for at slike behandlingsprosesser i framtida kan overlates til politi og militære offiserer som er utstasjonert på grensa.

Retten til å søke asyl under press
Innsnevringa av asylsøkernes rettigheter speiler seg også i lovens rammeverk for behandling av søknader. Det innebærer blant annet at ankemuligheter reduseres og at kravene til søkerne om å skaffe til veie legal dokumentasjon økes. Loven krever også at asylsøkerne sjøl er tilstede på alle trinn i behandlingsprosessen og at han eller hun er ledsaget av advokat. Det kan skape nesten uoverstigelige hindre for mange. Asylsøkere blir ofte innkalt på kort varsel.

Dersom asylsøkeren ikke følger opp sine forpliktelser sier den nye loven at søknaden kan ansees for å være trukket og at de kan deporteres.

Sjøl har jeg ved flere anledninger gjestet et senter for kurdiske flyktninger i havnebyen Lavrion. Senteret ligger 60 kilometer sør for Athen. Det har eksistert i tre tiår og administreres i dag av flyktningene sjøl. Lederne har derfor rik erfaring i å bistå beboere som trenger hjelp i forhold til greske myndigheter. De forteller at de nye bestemmelsene skaper store problemer for asylsøkerne blant dem. Kontorene de må oppsøke er i Athen og bare en så enkel sak som å ta bussen inn til hovedstaden volder problemer for de som ikke har penger til å betale for reisa.

Trusler om tilsvarende sanksjoner møter også asylsøkere som ikke umiddelbart etterkommer regler for mottakssenteret eller som motsetter seg overføring til andre fasiliteter. Ifølge mange kommentatorer er sanksjoner ensbetydende med deportering.

 

Solidaritet med Hellas støtter det grasrot-organiserte arbeidet til organisasjonen Solidarity 4 All sin innsats for flyktningene i Hellas.

Gi et bidrag! Penger kan settes inn på konto 9001 05 76104 (LO i Oslo, Møllergata 24, 0179 Oslo) eller vippses til Vipps-nummer 83815.

 

Kjetil Grønvold,

På vegne av Solidaritet med Hellas