Av Kjetil Grønvold
«Vi er som rotter i den farmasøytiske industriens laboratorier. Om medisinen de gir oss virker så kommer de til dere også».
Ordene faller idet jeg treffer Yiorgio Archontopoulos. Han er leder for Arbeiderforeninga i EYATH, det offentlige vann- og avløpsselskapet i Thessaloniki, og en av de sentrale faglige lederne i Hellas de siste åra. Navnet hans blei kjent over hele Europa da Arbeiderforeninga sto i spissen for folkeavstemning om privatisering av vann- og avløpstjenestene i byen. Det skjedde høsten 2014. Trass i sabotasje og trusler fra regjeringa i Athen deltok 57% av alle stemmeberettiga i millionbyen. 98,5% stemte ‘nei’ til privatiseringsplanene.
Men makta er ikke vant til å bøye seg for folkemeninga. Nå henger sverdet på nytt over EYATH. Det nye superfondet som så dagens lys med det tredje memorandumet samler all offentlig eiendom på sine hender og erklærer at alt er til salgs. Vann- og avløpsselskapene i Athen og Thessaloniki står høyt på ønskelista deres. Kreditorene trekker i alle tråder og har sikra HCAP ei levetid på 99 år.
På samme måte har arbeiderne Archontopoulos representerer følt andre deler av krisepolitikken på kroppen. «Gjennomsnittslønna for medlemmene våre har falt med 40%…», forteller han, «..og mange har mista jobbene sine».
Advarslene finner gjenklang hos Elias Ioakimoglou, som er økonom og rådgiver for Institute of Labor i Generalføderasjonen for Greske Arbeidere (GSEE) – den store faglige føderasjonen for arbeidere i privat sektor og offentlige selskaper. «..de europeiske elitene har en plan for Europas framtid..», understreker han. «Den har allerede blitt tillempa og testa i Hellas. Vi er eksperimentet som truer med å bli et europeisk paradigme»
Ioakimoglou sikter til konturene av det nye akkumulasjonsregimet som er i ferd med å feste grepet om grekernes framtid. Det har allerede rukket å anta skarpe former og hviler på to hovedstolper.
Omkalfatring av eiendomsforholda
Utviklinga i Hellas svarer til det samfunnsgeografen Harvey kaller «accumulation by dispossession». Internasjonal finanskapital og multinasjonale selskaper tilriver seg gresk eiendom for en billig penge.
Privatiseringsprogrammet er nøkkelleddet. Den favner såvidt breidt og djupt at flere statsvitere og eksperter på internasjonal lovgivning betrakter det som en trussel mot den greske statens eksistens.
Men endringene omdanner også andre deler av økonomien.
Det gjelder bl.a. banksektoren i kjølvannet av et flertall rekapitaliseringer.
Dessuten rammer de små og mellomstore næringsvirksomheter. Det henger sammen med at mange sliter tungt og er tynga av gjeld de ikke klarer å betjene. 43,5% av utlån fra greske banker blir misligholdt. Skatterestanser er også et stort problem for mange. Visedirektøren for Sentralbanken har anslått omfanget av denne gjelda til å være 200 milliarder euro. Nesten 250.000 virksomheter har gått konkurs og mange sliter tungt for å overleve. Særlig utsatt er bøndene. Det finnes 750.000 små jordbrukseiendommer i Hellas og momsøkninger, pensjonskutt, fjerning av subsidier og kraftig økning av inntektsskatten truer med å støte mange bort fra jorda.
Den Syrizaledede regjeringa forsøkte i sin første periode å få til tilbakebetalingsordninger med små rater over lang tid. Men kreditorene har pressa på for inndriving av midlene. Nå åpnes det for at bankene kan selge «red loans» til utenlandske «rovdyrfond». Anslagene sier at de vil bli avhenda for 5-10% av verdien. Initiativ fra grupper av greske gjeldsofre som argumenterer med at det vil være mer tjenlig å sanere en mindre del av deres lån (f.eks. 40%) blir stort sett avvist.
Kreditorenes krav rammer også individuell privateiendom. Først og fremst boliger. I Spania leda krisa til at 400.000 familier blei kasta på gata. Det hang sammen med at den spanske terskelen for utpanting er svært lav (mislighold av lån over 16 dager). Gresk lovgivning har tradisjonelt sikret relativt sterk beskyttelse for såkalte primærboliger. Da Papadimos-regjeringa forsøkte å få til endringer i 2011 blei det ett av de viktigste anliggendene for den store protestbevegelsen og forslaget måtte trekkes tilbake. Det var den eneste konkrete seieren «the movement of Syntagma Square» høsta. Men nå ser det ut til at også denne skansen brister. Regjeringa har klart å få til visse begrensninger i avtaler med kreditorene. De er knytta til husholdningenes inntekt og verdien av boligene, men de omfatter bare 25-26% av gjeldsofrene.
Angrepet på boliger er ei tikkende bombe. ‘De kan ta fra oss lønna og pensjonene og de offentlige tjenestene’, sier mange greker jeg treffer, ‘men tar de fra oss boligene så smeller det’. Boligen har stor kulturell betydning i Hellas. Det henger bl.a. sammen med familiens rolle som sosial institusjon.
Angrep mot arbeiderklassen
Arbeiderklassen og fagbevegelsen høsta store framganger de første to tiåra etter styrtinga av oberstjuntaen i 1974. Arbeidslivlovgivninga som blei hamra ut på 1980-tallet var mer fagforeningvennlig enn i mange andre europeiske land. 80% av arbeidsstyrken i privat sektor var omfatta av nasjonale og bransjevise kollektive avtaler. Fagbevegelsens rolle og innflytelse blei institusjonalisert.
Men i løpet av kriseåra er alt som blei vunnet gått tapt. Kreditorene har påtvunget Hellas regimer som har lagt det regulerte arbeidslivet i ruiner. Sosiale, faglige og demokratiske rettigheter har smuldra hen.
Institusjonenes diktat om endringer i den greske arbeidslivlovgivninga har vært instrumentelle i angrep på lønninger og sosiale rettigheter og leda til at det nominelle lønnsnivået for arbeidere i privat sektor og offentlige selskaper har sunket med 28,2%. Sammenholdt med reduksjoner i sosiale ytelser og kraftige skatte- og avgiftsøkninger sier noen beregninger at kjøpekrafta deres er halvert sia 2009. En fersk rapport fra GSEE forteller at over 50% tjener under 800 euro i måneden.
På samme tid er den reelle arbeidsløsheten over 30% og kritikere ser på såkalte sysselsettingsprogrammene i offentlig regi – de såkalte Public Benefit Program (PNB) og Training Vouchers Scheme (TVS) – som ‘aktivering av reservearmeen’. De består i korttidskontrakter på fem måneder, rekrutterer fagarbeidere som er kvalifisert til arbeidsoppgavene de blir satt til å utføre, rommer månedslønn under 500 euro og gir ikke rett til fagorganisering og aksjonsformer for å ivareta eigne rettigheter. De har heller ikke lovhjemla rettigheter som tilfaller mennesker i ordinære arbeidsforhold. Som rett til sjukefravær. Ansatte i disse programmene (det gjelder særlig PNB) utfører i stor utstrekning ordinært arbeid.
Programmene skal ifølge planene omfatte flere hundre tusen mennesker og stiller en stor del av arbeidsstyrken utafor fagbevegelsens rekkevidde.
Et annet dominerende trekk er at det såkalte prekariatet vokser kraftig. I 2016 var over 54% av alle nyansettelser jobber med redusert arbeidstid og midlertidige kontrakter.
Det er verdt å merke seg at arbeiderklassen har vokst kraftig i Hellas de siste årene. Forskere ved Institute of Labour anslår dens andel av befolkninga til 60%. Inntil slutten av 1980-tallet utgjorde såkalte sjølsysselsatte 35% av arbeidsstyrken. I dag sier analyser at andelen har falt til under 9%. En stor del av det tradisjonelle småborgerskapet har falt ned i prekariatet.
I forhandlingene rundt det første og andre memorandumet var kreditorenes kronargument at arbeidslivet var den eneste sektoren som kunne anvendes til å absorbere de økonomiske sjokkene. Andre sektorer rommet for mange statiske faktorer.
Andre vil kalle det omskriving for «sosialisering av krisa».
Tiltakene blei også begrunna i at intern devaluering ville styrke konkurranseevna og fremme gresk eksport. Men den britiske økonomen Michael Roberts har lagt fram tall som forteller at mens Hellas var det eneste landet i EU i 2007-14 hvor kostnadene per arbeidsenhet falt i nominelle priser så sank også eksporten i samme periode med 15%.
«Kollektiv depresjon»
Å gi seg i kast med gresk virkelighet slik den ter seg i dag er å gi seg i kast med en form for kollektiv depresjon. Den speiler seg i tilfeldige samtaler over kafeborda eller i omgang med aktivister og samtaler med politiske organisasjoner og sosiale bevegelser.
Mantraet som forener uttrykkene den rådende stemninga tar er at «Det finnes ikke håp. Vi har ingen framtid».
Pessimisme hos ungdommen.
En indikator på hvordan framtida tegner seg i et folks bevissthet er spørsmålet om hvilke forventninger ungdommen huser. Framtida er deres liv.
I slutten av april i år blei det offentliggjort en sammenlignende undersøkelse som omfatter sju europeiske land. Den satte seg fore å kartlegge ungdommens tanker om framtida. Rapporten slår fast at pessimismen rår. I store europeiske land som Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania mener et klart flertall (53-58%) at de vil få betydelig dårligere økonomi og livskvalitet enn foreldregenerasjonen.
I Hellas er den samme andelen 82%!
Men de unge i dag samler seg ikke i kollektiv protest slik de gjorde det under det store ungdomsopprøret i Athen i 2008. Det hadde brei folkelig støtte og blir av mange betrakta som et forspill til det som skulle komme. Eller som da de aksla rolla som spydodd for den store og breie protestbevegelsen fra 2010 til 2012.
I stedet søker de individuelle løsninger. De protesterer med beina. I løpet av kriseåra har opp mot 500.000 grekere kryssa grensene på jakt etter liv log utkomme i andre europeiske land.
Emigrasjon er ikke et nytt fenomen i moderne gresk historie. Den greske diasporaen er større enn befolkninga i hjemlandet. Men tidligere var det bønder og arbeidere som reiste ut. Nå er emigrantene i all hovedsak unge folk med høy utdanning. En undersøkelse utført av European University Institute slår fast at i gruppa den tar for seg hadde 90% universitetsutdanning. 6 av 10 var utstyrt med mastergrad mens hele 11% bragte med seg doktorgrad i bagasjen.
Hellas mister hjernekrafta si i en situasjon hvor ei av de viktigste oppgavene landet står overfor er å gjenreise og modernisere produksjonsapparatet. De sosiale bevegelsenes parti har vendt ryggen til bevegelsene. Pessimismen har røtter både i den økonomiske, sosiale og politiske sfæra. På det politiske planet henger den sammen med skjebna til regjeringspartiet Syriza.
I mer enn to tiår bedreiv Sinaspismos – og fra 2004 Syriza – en evigvarende kamp mot den parlamentariske sperregrensa på 3%. Det var i det Tsipras vendte seg til demonstrantene på Syntagma Square og erklærte at «vi er de sosiale bevegelsenes parti» at marsjen mot regjeringskontorene startet.
Da protestbevegelsen ebba ut i 2012 sto partiet fram som det politiske uttrykket for den sjølsamme bevegelsen. Aspirasjonene blei knytta til kampen om regjeringsmakt.
Det kan argumenteres for at grekerne var nødt til å bøye kne for kreditorene slik de gjorde da regjeringa 7. juni 2015 undertegna en avtale som var enda dårligere enn over 60% av befolkninga sa et kraftfullt nei til i folkeavstemninga tre dager tidligere. Den Europeiske Sentralbanken hadde stansa likviditeten til den greske banksektoren og festa strupetak på den greske økonomien. Men Syriza hadde valget mellom å klamre seg til taburettene eller å forlate regjeringskontorene og i stedet stille seg i spissen for protestene som ‘Oxi’-seieren var et så eklatant uttrykk for.
De valgte å bli værende. «De sosiale bevegelsenes parti» vendte ryggen til bevegelsene.
I dag samler regjeringspartiet 14-15% tilslutning og ligger langt etter det konservative Nea Dimokratia på meningsmålingene og situasjonen smitter over på de nye formasjonene som vokste ut av splittelsen i Syriza etter at regjeringa kapitulerte for kreditorene.
Noen snakker om regulær «avvenstrefisering» i Hellas. Under de første protestene seint i 2010 og i begynnelsen av 2011 hang det store bannere på Syntagma Square som proklamerte at ‘venstresida er ikke velkommen’. Det speila grunnleggende mistillit til hele det politiske systemet. I dag er man på mange måter tilbake i den sjølsamme tilstanden. Forskjellen er at protestene er borte.
I stedet erfarer grekerne at den sosiale elendigheta krisa har kasta over dem er i ferd med å bli omdanna til gresk normalitet.