Av Kjetil Grønvold
Den greske resesjonen
Den greske resesjonen regnes av de fleste historikere og økonomer som den største resesjonen i vestlig økonomi det siste hundreåret. Fallet i USAs BNP under depresjonen på 1930-tallet var djupere (37%), men oppgangen i den nordamerikanske økonomien begynte i 1934. Fem år etter krasjet på Wall Street.
I Hellas har resesjonen vart i ni år.
Fattigdomsgrensa
Ifølge offisiell statistikk lever 23-24% av befolkninga under fattigdomsgrensa. Imidlertid er det nødvendig å ta i betraktning at for å blir regna som ‘fattig’ i Hellas i dag må en være mye fattigere enn i 2009. Det henger sammen med at begrepet blir fastsatt utfra EU’s norm om ‘inntekt under 60% av medianinntekten’. Den greske medianinntekten har falt kraftig i løpet av krisa. I 2015 blei ‘fattigdom’ definert ut fra ei individuell inntekt på 4.512 euro i året. I 2010 var den samme grensa 7.178 euro.
Dersom vi anvender inntektskriterier fra 2005 vil andelen fattige øke til 42,2%. Det representerer ei tredobling fra 2010 (16,3%). I tillegg må vi ta i betraktning store reduksjoner i offentlige tjenester og ytelser («sosial lønn») og kraftige skatte- og avgiftsøkninger.
Utfra 2005-standarder er det derfor ikke urimelig å anta at godt over halvparten av befolkninga lever i fattigdom. I EU er det bare Romania og Bulgaria som skilter med en større andel av befolkninga under den offisielle fattigdomsgrensa.
Fattige regioner
Tall fra Eurostat (EUs statistiske byrå) fra april i år forteller at tre av i alt 13 greske regioner hører hjemme i gruppa av de 20 fattigste regionene i EU. Det dreier seg om Øst-Makedonia-Thrakia, Epirus og det vestlige Hellas. Husholdningenes inntekt i disse regionene svarer til 48-50% av gjennomsnittet i EU. For hele Hellas er inntekten under 68% av EU-nivået. De fleste regionene ligger betydelig lavere, men Attika med 5 millioner innbyggere trekker det nasjonale gjennomsnittet opp med sine 93%.
Krisas sosiale profil
Den sosiale fordelinga av byrdene kuttpolitikken påfører grekerne er ekstremt skeiv. En undersøkelse som baserer seg på analyser av 260.000 inntekts- og skatteoppgaver viser at om befolkninga spaltes i 10 like store inntektsklasser har inntektene for de 10% dårligst stilte falt med hele 86%. For de tre øverste klassene(30%) er andelen 17-20%. Halvparten av inntektsnedgangen skyldes kutt i lønninger.
I 2014 var skatteøkninger ansvarlig for 9% av inntektsfallet. På dette tidspunktet hadde direkte skatter økt med 53% og de indirekte med 12%. De siste to årene har bragt de største økningene i løpet av kriseåra og det er rimelig å anta at effekten derfor er betydelig større i dag. Tall viser at skatteøkningene fram til 2014 beløp seg til 337% for den laveste inntektsklassen og 9% for den best stilte tidelen av befolkninga! En rapport lagt fram i mars 2016 avdekker at over halvparten av husholdningene er ute av stand til å betale skatten de er pålagt.
Inntektsbeløpene det refereres til er nominelle. Om vi tar høyde for reduksjon i offentlige ytelser er byrdefordelinga enda skeivere. F eks måtte 3 millioner mennesker uten helseforsikring sjøl betale full pris for medisiner og behandling inntil lovendringer vedtatt i fjor . Skattebyrder med stor økning i momsen spiller ei viktig rolle. På samme tid er prisstigninga er også en viktig faktor. Det kan fortone seg paradoksalt at prisene i storparten av perioden har fortsatt å stige mens husholdningenes inntekt har sunket med 40% og etterspørselen har gått ned. Det henger bl.a. sammen det økninga i skatte- og avgiftsnivået. Bare i 2015 økte matvareprisene med 18%. Det rammer de fattigste hardt.
Arbeidsløshet og undersysselsetting
Myndighetene anslår arbeidsløsheten til mellom 23 og 24%. Imidlertid mener mange eksperter at den i virkeligheten ligger rundt 30%. De siste beregningene fra GSEE oppgir at ledigheten rammer 29,6% av arbeidsstyrken. Avvikene skyldes at de offisielle anslagene unnlater å registrere arbeidssøkende som ikke responderer på ELSTATs spørreskjemaer. Det greske statistiske sentralbyrået regner heller ikke med personer som ikke har registrert seg på arbeidskontoret den siste måneden.
Blant ungdom er den offisielle nasjonale ledigheten 46%. I de fattigste regionene i vest og nordøst er tallet over 60%.
73,8% av de arbeidsløse har vært uten jobb i mer enn 12 måneder og er derfor ikke lengre kvalifisert for arbeidsledighetstrygd. I snitt har denne gruppa vært uten jobb i mer enn 2,5 år. Bare 1 av 10 arbeidsledige mottar trygd og 350.000 husholdninger har ikke et eneste medlem med arbeidsinntekt. Det tilsvarer 12% av befolkninga.Det hører også med til bildet at 1,1 millioner hører hjemme i husholdninger der arbeidsinntekt skriver seg fra ansettelsesforhold som for familien samla beløper seg til mindre enn 20% stilling. Det henger bl.a. sammen med at prekære arbeidsforhold har bredt kraftig om seg. I 2009 var 79% av alle nyansettelser i fulle og ordinære stillinger. I 2016 hadde andelen sunket til 45%.
Pensjoner
I kriseårene har pensjonene vært gjenstand for 11 kutt kutt. Realverdien er senket med 40%. Under den nåværende regjeringa er det særlig tilleggspensjonene som er ramma. Det har vakt stor forbitrelse fordi de aktuelle fondene helt og holdent er bygd på livslange bidrag fra medlemmene. Arbeidsgivere og det offentlig har ikke bidratt med noe til kapitalen fondene rår over.
Materiale fra Eurostat viser at i 2015 levde 46% av greske pensjonister under den offisielle fattigdomsgrensa. Ytterligere 26% befant seg rett over og sto i fare for sosial eksklusjon. På samme tid er pensjon et av de få sosiale sikkerhetsnettene som fortsatt eksisterer i Hellas. I en spørreundersøkelse halvannet år tilbake oppga 52% av greske familier at pensjoner var deres viktigste inntektskilde.
Kreditorene anfører at pensjonsutgiftene ikke er bærekraftige – og på sett og vis har de rett i det. En stor del av kostnadene dekkes over statsbudsjettet, fordi pensjonsfondenes kasser er tomme. Det henger sammen med flere faktorer.
• I 2009 blei en stor del av Hellas utenlandsgjeld sanert. Det dreide seg om ca 100 milliarder euro. Private kreditorer etterga en del av sine utlån i det de offisielle institusjonene overtok gjelda. Problemet var at byrdene for en stor del falt på grekerne sjøl. Saneringa tok form av nedskriving av verdien på greske statsobligasjoner. Det ramma greske banker – og det ramma institusjoner og småsparere som hadde betrakta statlige obligasjoner som en sikker form for sparing. Pensjonsfondene tapte ca. 14,5 milliarder euro på gjeldssaneringa. Det kan nevnes at undersøkelser rundt sjølmordsepidemien som ramma landet de første åra etter at krisa slo inn viser at en stor andel av ofrene var småsparere som hadde mista hele kapitalformuen sin.
• Arbeidsløshet og kutt i inntekter for folk flest har leda til at inntekter fra avgifter til fondene har sunket kraftig
• Andelen som valgte å tidligpensjonere seg økte kraftig de første årene etter de to første memorandaene. Fra 2010 til 2012 steig antallet tidligpensjoneringer med 48% i offentlig sektor. Det hang sammen med at alternativet var arbeidsløshet og fravær av inntekt overhodet. I offentlig sektor slo det første memorandumet fra 2010 fast at arbeidsstyrken skulle reduseres med 19% (150.000 ansatte). Det voksende antallet pensjonister har økt presset på pensjonsutgiftene.
Den greske familiens rolle
Et trekk som særkjenner Hellas er at de store fattigdomsproblemene knapt er synlig i det offentlige landskapet. De trer ikke fram i skarpe streker for tilfeldige besøkende.
Det finnes unntak. Blant annet i tettstedene Skaramangas, Eleusis og Perama rett nord for Pireus. De tilhørte inntil få år tilbake hjertet i det greske industribeltet. Titusentalls verftsarbeidere bygde skipene til den greske rederstanden. Hellas er den største skipsfartsnasjonen i verden og greske redere kontrollerer 17% av den globale skipstonnasjen. Men i dag bygges båtene andre steder og samfunnene som sprang ut av veftene er kasta ut i bånnløs krise. I Perama er 95% av skipsverftsarbeiderne arbeidsløse og for distriktet som helhet er andelen 60-70% av arbeidsstyrka. En stor del av familiene lever på 200 euro i måneden. Hele nabolag å ligne med slumområder slik vi kjenner dem fra metropoler i den tredje verden. På leger Uten Grenser sin kinikk forteller de at familier ikke kan ta ungene med på sjukehus i Pireus. Sjøl om byen ligger bare 10 minutters busstur unna og reisa koster 1,40 euro har de ikke råd til billett.
Og allikevel. Stort sett må man trenge inn i livene til folk for å spore fattigdommen. Innafor veggene lever mange uten strøm og vann. Og med lite mat på bordet. Tall fra undersøkelser fra grunnskoler i Athen forteller at opp til 25% av elevene ikke fikk tilstrekkelig mat. Og næringsverdien er svært mangelfull.
Det offentlige sosiale sikkerhetsnettet har alltid vært svakt i Hellas. Mange peker også på at fordeling i form av ytelser fra ulike velferdstjenester har vært bundet opp i klientellistiske relasjoner snarere enn å være basert på vurdering av behov.
Derimot har familien som sosial institusjon spilt ei viktig rolle. Den har vært retta inn mot å ivareta behov hos sine medlemmer.
Men krisa rokker også ved familienes tradisjonelle rolle. I Athen fantes det knapt hjemløse før 2008. I dag teller de 40.000. Ifølge rapporter er 90% av dem bærere av alvorlige psykiatriske diagnoser. Tidligere var det familiene deres som dro omsorg for dem. I dag er byrdene krisa påfører familienettverkene såvidt store at de har begynt å slå sprekker. De dårligst stilte og mest krevende gruppene blir overlatt til seg sjøl.
Det henger sammen med at økonomien har blitt radikalt mye dårligere og at andelen som trenger støtte har økt kraftig. Krisa med arbeidsløshet, gjeldsavhengighet og kraftig svekking av økonomien er også ei belastning på nære relasjoner og mange familier går i oppløsning. Det speiler seg bl.a. i den voksende skilsmissefrekvensen. I 2014 var det 16.707 ekteskap som havarerte. Til sammenligning er gjennomsnittstallet for årene før rundt 13.000. Antall nye giftermål har også sunket betydelig. På samme tid går fødselstallene nedover. Mens 118.302 blei født i 2008 ar det samme antallet 92.114 seks år seinere. Dødstallene har derimot økt. Det henger blant annet sammen med økt sjukelighet. Hellas var inntil krisa blant landa i Europa med høyest forventa levealder. Fra 2011 har befolkningstallene vært negative. Legeforeninga i Thessaloniki sier at forventa levealder har sunket med tre år for kvinner og fem år for menn.
Mer av det samme?
5. mai i år blei den greske regjeringa og institusjonene enige om en foreløpig avtale knytta til den andre evalueringa av det tredje memorandumet. Den forplikter Hellas til nye kutttiltak og var ei forutsetning for utbetaling av neste porsjon av lånet på 86 milliarder fra august 2015. Nye avdrag på den greske gjelda venter i juli i år. Avtalen må godkjennes av Eurogruppa, men det endelige vedtaket borger knapt for endringer i grekernes favør.
Den foreløpige avtalen innebærer bl.a. at grekerne:
• Reduserer pensjonskostnader med ytterligere 9%.
• Øker moms på medisiner
• Senker grensa for skattefri inntekt fra 8.636 til 5.681 euro
• (Thessalonikiprogrammet som Syriza gikk til valg på i januar 2015 lovte å øke grensa til 12.000 euro.
• Fjerner flere av støtteordningene til de dårligst stilte gruppene
Det parallelle programmet
I begynnelsen av 2016 introduserte regjeringa en rad mottiltak for å døyve de verste sosiale konsekvensene av krisa og kuttpolitikken. De sammenfattes i det såkalte «Parallell Program»-
Programmet har en viss betydning. F.eks. ordninga med gratis offentlig transport for arbeidsløse. Dessuten økonomisk støtte til bokostnader og vann- og elektrisitetsutgifter for de fattigste.
Det viktigste tiltaket i programmet er at mennesker uten helseforsikring i prinsippet får lik tilgang til offentlige helsetjenester. Det blei hjemla i lov vedtatt i mars 2016 Denne gruppa omfatter 2,5 – 3 millioner mennesker. Tidligere hadde de i praksis ikke rett til helsehjelp.
Men det gjenstår ennå å se hva det betyr i praksis. Også under Samarasregjeringa blei det vedtatt lover som skulle åpne dørene til helsehjelp for denne gruppa. Fattige uten forsikring blei også gitt rett til gratis medisiner på sjukehusene. Problemet var at forespørsler om utredning og behandling måtte behandles av egne nemnder og at de fleste sjukehus ikke engang fant det bryet verdt å opprette slike nemnder. Praksisen til de som fantes var dessuten streng. Medisinsk behandling blei forbeholdt «de verdige».
Utfordringa for det nåværende regimet er at helseutgiftene er kutta med 50% i løpet av kriseåra, mens behovet for helsehjelp har økt med 35%. Sjukehusene har barbert budsjettene og erfarer ofte at de ikke har tilstrekkelige medisiner og medisinsk utstyr eller sjukepleieartikler. Mens jeg var i Hellas i vår kom meldinger om to sjukehus som brått og uforvarende avlyste cellegiftkurer, strålebehandling og operasjoner av kreftpasienter og erklærte at de hadde beslutta å legge ned de onkologiske avdelingene. De var for dyre å drifte.
Nå skal en kraftig underdimensjonert helsesektor brått ta hånd om nesten 3 millioner flere mennesker. Sjukehusbudsjettet for 2017 er redusert med nesten 200 millioner euro og det er stor fare for legeflukt i en allerede ekstremt kriseramma primærhelsetjeneste fordi regjeringa vil gjeninnføre tiltak som i 2014 skremte halvparten av dem vekk fra arbeidet på poliklinikker. Behovet for oppbemanning av det greske helsevesenet anslåes til 26.000 stillinger. Det parallelle programmet lover 3.500. Legeforeninga i Thessaloniki sier at tiltakene hos dem tar form av midlertidige ansettelser i fem måneders vikariater med legelønninger ned mot 600 euro i måneden. En psykiater jeg snakka med i Athen mener at det i praksis ikke er snakk om nye stillinger overhodet.
Ett eksempel på hvordan begrensa rettigheter for folk uten forsikring fortsatt rammer hardt er at psykiatriske lidelser har tiltatt i Hellas. Det er rimelig å anta at de først og fremst rammer dem som lider mest under krisa. Det ledende tidsskriftet «The Lancet» anslår økning av alvorlige depresjoner fra 3 til 8%. Det er et svært høyt tall. Tendensen speiler seg også i dobling av sjølmordsfrekvensen. Men psykiatrisk behandling er nesten ikke tilgjengelig i den offentlige sektoren. I løpet av to år etter det første memorandumet blei bevilgningene kutta med 75%. Mennesker må oppsøke private tilbud, men de dekkes ikke av lovgivninga for grekere uten helseforsikring. Tilsvarende gjelder f.eks. diabetespasienter og mulighetene for å skaffe til veie medisiner på lokale, private apoteker.
Håp for framtida. Solidaritetsapoteket i Patisia
Framtida fortoner seg dyster. På samme tid er den ikke gitt. Moderne gresk politisk historie er historia om kraftige pendelsvingninger mellom avmakt og pessimisme på den ene sida og kraftfulle bevegelser for forandring på den andre. Den greske hverdagen bærer også bud om motstand.
– Vi gjør det fordi vi må…, sier han,
– og vi tjener ingenting. Vi gjør det for hverandre.
Ordene tilhører en eldre og gråhåret mann og faller i det jeg entrer bygninga der «Solidaritetsapoteket i Patisia» holder til. Han har fått øye på notatblokka og fotoapparatet i det jeg setter meg ned ved bordet.
– Skriv det ned!, understreker han
– Skriv at vi ikke er noe NGO. Vi betaler ikke folk for å drive med «godhet». Vi arbeider gratis. Vi gjør det fordi vi må, gjentar han.
Giorgio mista jobben i 2013
– Alt var svart. Jeg mista motet. Arbeidet her gir mening. Her er jeg sammen med andre som har det som meg. Både «foran og bak disken». Det gir mening. Troen på at vi kan gjøre en forskjell gir håp.
De tre andre rundt bordet nikker samtykkende. To av dem tilhører sjøl hæren av arbeidsløse. Innover i lokalet har 10-15 mennesker leira seg rundt andre bord. De er travelt opptatt av å registrere og ordne medisiner som har kommet inn.
Tenkninga Giorgio prenter inn i den besøkende gjennomsyrer bevegelsen av solidaritetsgrupper i Hellas. De vokste fram fordi bare befolkninga sjøl – sammen – kunne ta hånd om egne behov. Giorgio og de andre handler fordi de «må» på samme tid som arbeidet deres tegner konturene av en annen framtid.