Publisert Legg igjen en kommentar

Det greske folket trenger fortsatt solidarisk støtte

Hellas anno november 2020: De greske solidaritetsgruppene har langt fra blitt overflødige. Den sittende regjeringens privatiseringsiver og vilje til å bygge ned offentlige helsetjenester, betyr at solidaritetsklinikkene og de frivillige som jobber der fremdeles trengs. Trengs gjør også vår solidaritet.

Tekst: Kjetil Grønvold og Arnljot Ask

20. august 2018 forlot Hellas memorandum-perioden med streng formyndersk styring av økonomien. Landet fikk da også dempet noe på gjeldspresset, med en 10 års betalingsutsettelse av renter og avdrag på en tredel av gjelda som landet opparbeidet seg for å bli «reddet» fra virkningene av finanskrisen. Gjelda vil fortsette å henge over dem til 2060. Kutt- og innstrammingspolitikken som Hellas måtte følge var en beinhard hestekur, men bidro til å bedre statsfinansene fram til valget sommeren 2019. Fra et underskudd på 425 millioner euro ved slutten av 2014, til et overskudd på 37 millioner euro.

Overskuddet ga rom til en liten økning av minstepensjoner og minstelønner i 2018-19, fram til valget 7. juli. Arbeidsledigheten gikk også ned fra 28 prosent i 2014, til 18-19 prosent våren 2019. Ungdomsledigheten gikk tilsvarende ned fra 59 prosent til 36 prosent, sjøl om nye arbeidsplasser i stor grad var deltids og lavtlønnede. I mars 2019 kunne Hellas, for første gang siden de ble ekskludert fra det internasjonale finansmarkedet i 2010, gå ut og låne penger igjen med greske statsobligasjoner.

Men for en tredel av grekerne var levekåra fortsatt dårligere ved inngangen til 2020 enn i 2010. Både når det gjelder lønns- og pensjonsnivå, privat gjeld med fare for å miste boligen og mangel på sikre jobber. Den offentlige velferdssektoren var svekka, på tross av at Syriza-regjeringen brukte EU-midler til å opprette primærhelsetilbud med 120 lokale enheter rundt i landet, for de med dårligst råd.

Gjeldsbyrden var fortsatt på 180 prosent av BNP, og ga EU-kreditorene mulighet til å gripe inn hvis budsjettbalansen ikke ble overholdt. Sammen med kravene om fortsatt salg og privatisering av offentlige eiendommer og virksomheter, understreket dette at statusen for Hellas som en halvkoloni under EU, les gjerne Tyskland, var opprettholdt.

Pila nedover igjen etter regjeringsskiftet

Høyrepartiet Nea Dimokratia (ND) vant valget, og den nye regjeringa til statsminister Mitsotakis dro nytte av slingringsmonnet som hadde blitt oppnådd i makroøkonomien. Det brukte han til å innfri skattelette til næringslivet og middelklassen, og slik konsolidere hegemoniet over sentrum-høyre. Siden valget har partiet stabilisert seg rundt 45 prosent på meningsmålingene, og styrka utviklinga mot et to-partisystem i landet. Syriza vaker rundt 25 prosent, mens den gamle sosialdemokratiske alliansen rundt Pasok holder seg rundt 8 prosent og det greske kommunistpartiet KKE rundt 6 prosent. Partiet til Syrizas tidligere finansminister Yanis Varoufakis, MERA 24, kom inn som nytt parti i parlamentet, og har fortsatt rundt 3-4 prosent på meningsmålingene. Det ny-fascistiske partiet Gyllent Daggry er dømt i retten som en kriminell organisasjon og ute av parlamentet, mens et nytt nasjonalistparti fra ytre høyre, Greek Solution, er inne på et 4-5 prosent nivå.

«De vanskeligst stilte grekerne var i ferd med å få det verre, også før covid-19-pandemien kom. Den økonomiske og sosiale krisa tiltar, og koronaepidemien har forverra den ytterligere. Dessuten varsler regjeringa nye angrep mot folkehelsen og helsetjenestene,»forteller Lena Kougea.

Hun er primus motor i Athen Social Clinic and Pharmacy, som holder til i en gammel og sliten bygård rett bak rådhuset i Athen, og er en av solidaritetsklinikkene i den greske hovedstadsregionen som Solidaritet med Hellas i Norge har samarbeidet med siden 2016.

«For to-tre år siden trodde jeg at vi kom til å bli overflødige. Men jeg tok feil. Tvert imot har vi blitt mer nødvendige,» sier Kougea.

Sjøl om Hellas har lyktes bedre enn de fleste europeiske land med å stagge smitte og dødelighet i møtet med covid-19-pandemien, er de økonomiske skadevirkningene store. Turismen står for 21 prosent av BNP, og det Internasjonale pengefondet anslår at det greske bruttonasjonalproduktet vil synke med 9,6 prosent i år. Det er mer enn anslagene for noen av de andre landa i eurosonen, og legger seg oppå finanskrisa som førte til at økonomien sank med 27 prosent. Gjelda er også stigende igjen. 196 prosent av BNP er det siste tallet, og EU-kommisjonen spår at den vil ende opp på rundt 207 prosent innen året er omme.

En undersøkelse fra den store fagforeningskonføderasjonen GSEE viser at 21,2 prosent av grekerne nå er arbeidsledige, og at gjennomsnittsinntekten blant greske arbeidere har sunket med 10 prosent det siste halvåret. En av åtte lønnsarbeidere tjener mindre enn 200 euro i måneden, noe som tilsvarer rundt 2 000 kr. Det skjer på toppen av at den økonomiske kollapsen det siste tiåret skjøv halvdelen av befolkninga under fattigdomsgrensa.

Kollaps for helsetjenester og folkehelse

Grekerne har erfaring med hvordan økonomisk kollaps torpederer folkehelse og helsetjenester. Etter at finans- og eurokrisa slo inn i den greske økonomien, sank bevilgningene til helsesektoren med 50 prosent. Første- og andrelinjetjenestene brøyt sammen, og en tredjedel av den greske befolkninga sto brått uten rett til helsehjelp. Årsaken var at helsetjenestene var basert på en forsikringsmodell som i regelen er knytta til arbeidsforholdet.

Grekernes helsetilstand ble kraftig forverret. Det var bakgrunnen for at grunnplansbevegelsen som velta sentrum-høyre-regjeringa i januar 2015, allerede i 2012 dro i gang organiseringa av de sosiale klinikkene.

Solidaritetsklinikkene handler om å stå sammen og i fellesskap ta hånd om felles problemer. Ikke bare helsespørsmål, men også andre saker avgjørende for livsoppholdet. Og ikke bare for grekerne, men også for flyktningene som i stort antall kom til Hellas i denne perioden.

Klinikkene var og er en del av den store bevegelsen av solidaritetsgrupper i Hellas. De er virksomme på mange områder, og vokste ut av både finanskrisa og protestbevegelsen mot den sjølsamme krisa. Mens det økonomiske sammenbruddet er det djupeste som har rammet noe land i den vestlige kapitalismen i etterkrigstid, var opprøret som fulgte den største folkelige reisninga i vesteuropeisk etterkrigshistorie.

Les mer om de greske solidaritetsgruppene »»

Den folkelige organiseringa vil være motoren i motstandskampen nå også

Den altomfattende krisa i kjølvannet av koronapandemien, som nå også rammer Hellas, må møtes på flere plan. På den parlamentariske arenaen reiser Syriza, som nå er det ledende opposisjonspartiet igjen, paroler som ligner på de som venstreopposisjonen i flere europeiske land, også Norge, fremmer:

  • kamp mot de store ulikhetene og fattigdomsproblemet
  • forsvar av demokratiet, både mot kapitalens diktatur og høyrepopulismens og ekstremhøyres angrep
  • forsvar av arbeiderrettighetene, mot sosial dumping og arbeidsløsheten
  • miljøkampen og utviklinga av en grønn økonomi må bygges på et antikapitalistisk, sosialistisk grunnlag

På åpningsseminaret til European Left Forum den 8. november i år, var hovedbudskapet til Syriza-leder Alexis Tsipras at pandemien og de andre krisene henger sammen, og at de alle har rot i den nyliberale samfunnsordenen. Samt at vi trenger et nytt perspektiv for vår aktivitet: Få oppslutning om en ny sosial kontrakt med en konkret kamp for arbeiderrettigheter, samt å slå tilbake fattigdom og ulikhet.

Det er bra at Syriza nå heiser opprørsfanen igjen og tar mål av seg til kaste regjeringa innen tre år. Sist sto de sammen med en opprørsbevegelse som økte en parlamentarisk oppslutning fra 4 prosent til 35 prosent mellom 2010 og 2015. Det skal noe til å repetere det, sjøl om de nå starter på 25 prosent.

Tillitstapet som 2015-avtalen med Troikaen skapte, kan bare overvinnes i den praktiske kampen mot den nye krisa. Ikke ved proklamasjoner. Ved at partiet bygger broer til restene av det gamle Solidarity4All-nettverket som fortsatt eksisterer, og er med og gir det nye løft. Slik sett er det bra at partiet støtter solidaritetsaksjoner for flyktninger, som Moria-flyktningene, og at sentrale folk i partiets ledelse deltar i aksjonene som Solidarity4All er drivkrafta i på det området.

Det vil heller ikke denne gangen være det som skjer i parlamentet som avgjør. Det avgjørende er at grasrotbevegelsen skaper et trykk som igjen flytter den politiske makta. Ledestjerna må fortsatt være at folk søker sammen for i fellesskap å ta hånd om felles problemer. Og at man på samme tid utvikler de organisasjonsformer og arbeidsmåter som strekker seg utover den rådende samfunnsordninga.

Når regjeringa til Nea Dimokratia nå ivrer for ytterligere privatisering av en av de allerede mest privatiserte helsetjenestene i Europa, og har antydet at den kan komme til å stanse programmet for utbygging av offentlige helsestasjoner, som har vært nesten ikke-eksisterende i Hellas, må det møtes med allsidig motstand. Fra grasrota til parlamentet. Likedan om regjeringen vil reversere parlamentets beslutning fra 2016 om å gi grekere uten helseforsikring tilgang til helsehjelp. Forsikringene er knyttet til arbeidsforhold, og opphører for arbeidsløse, altså rundt en av fem av innbyggerne.

Solidaritet med Hellas vil fortsette å følge opp det arbeidet vi driver overfor Solidaritetsklinikkene, sjøl om pandemien gjør det vanskelig for dem å drive ordinært.

Som vi har prøvd å få fram her, er virksomheten til klinikkene og den breie grasrotbevegelsen fortsatt avgjørende for å ivareta interessene til det greske folket. Vi slutter oss slik til oppsummeringsreplikken til Lena Kougea:

«Scenariene fra de verste kriseåra skremmer, og det er de som tegner seg på nytt nå. Vi blir ikke overflødige.»

14.11.2020

PS: Vi har ikke her gått inn på flyktningkrisa, som er særegen for Hellas. Men du kan lese mer om det i disse to artiklene vi har publisert tidligere:

Slik kan flyktningleirer i Hellas tømmes på èn dag av Frøydis Skaug Andersen

Hellas – EUs flyktningeleir av Kjetil Grønvold

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.