Slik kan flyktningleirer i Hellas tømmes på èn dag

Barn i flykningeleiren Moria på Lesbos, fotografert i 2016. Foto: Mstyslav Chernov/Unframe

Generalsekretæren for migrasjonsdepartementet i Hellas, har forklart at hvis de andre 26 EU-landene tar over 2000 hver av flyktningene i landet, vil hotspot-leirene kunne tømmes på en dag, skriver Frøydis Skaug-Andersen.

I de siste årene har Hellas tatt i mot mer enn 50% av alle flyktninger som kommer til Europa. De fleste av de som kom i fjor var kvinner og barn under 12 år. Til forskjell fra i 2015, da flyktningene brukte Hellas som port til Europa på vei nordover, stopper fluktruten nå i Hellas.

Grekerne makter ikke, selv med økonomisk hjelp fra EU, å ta ansvar for flere flyktninger enn noe annet land i Europa. Allerede før EU-Tyrkia avtalen hadde Hellas store utfordringer, det har ikke blitt enklere med over 100 000 flyktninger i landet. Europa bruker Hellas som en parkeringsplass for flyktninger, fraskriver seg ansvaret for dem og betaler grekerne for å ta seg av problemene.

Fordelingspolitikken i Europa er skjevt fordelt og FNs høykommissær for flyktninger kaller situasjonen for kritisk og sier det haster med å finne en løsning. I år har de bedt Norge ta i mot 5000 kvoteflyktninger. Regjeringen har bestemt at det holder med 3000, ingen av dem vil komme fra flyktningeleirer i Hellas.

«Hvis de andre 26 EU-landene tar over 2000 hver av våre flyktninger, er problemet løst. Vi kunne tømt hotspot-leirene på en dag», sier Manos Logothetis, generalsekretær for migrasjonsdepartementet i Hellas.

Redningsplan

Det EU-landene og Norge bør diskutere nå, er ikke om de skal ta i mot flyktninger fra Hellas, men hvordan og hvor raskt. International Commision of Jurists (ICJ), avdeling Norge har kommet med en redningsplan som er presentert for statsministeren før påske. ICJ foreslår at den norske regjeringen umiddelbart tar kontakt med UNHCR og EU, rederinæringen, og andre lands myndigheter, med henblikk på å vurdere muligheten for å ta i bruk cruiseskip eller andre tilsvarende egnede skip for rask evakuering av asylsøkerne og flyktningene på de greske øyer, samt gi medisinsk behandling, sørge for sikkerhet og foreta saksbehandling av asylsøknadene om bord i skipene. Foreløpig har ikke regjeringen svart. «Det er nå fare for en reell humanitær katastrofe på grunn av koronaviruset. Norge og EU kan ikke bare sitte stille og se på at en varslet katastrofe inntreffer. Dette er en god mulighet til å få en løsning», sier Terje Einarsen, styreleder i ICJ, International Commision of Jurists, avdeling Norge.

Felleuropeisk løsning

Syv EU-land vedtok 13. mars at de skal hente ut til sammen 1600 barn fra leirene. «Vi har sagt hele veien at vi ønsker en felleseuropeisk løsning og byrdefordeling», sier Høyres innvandringspolitiske talsperson Ove Bernt Trellevik, men foreløpig er altså ikke Norge med på denne forholdsvis brede europeiske løsningen. Så lenge ikke også Ungarn, Tsjekkia og Polen er med, er ikke løsningen som nå foreligger bred nok  for Høyre, – og Arbeiderpartiet sier seg enig. Det vil si ledelsen i AP er enig, men «ikke alle er med». AP-ledelsen går til Høyre, mens mange lokalpolitikere er enig med SV som ønsker å hente barna i Moria nå. AUF er enig med grasrota i partiet. Ungdommen ønsker å redde de mest sårbare flyktningene som lider på øyer de ikke kan komme seg vekk fra uten hjelp. «Det er et aktivt valg av Norge å ikke foreta seg noe i denne situasjonen, det er andre EU- og Schengenland som tar ansvar for de svakeste i Europa», sier statsministeren.

«Det har alltid vært uforsvarlig å la disse menneskene bo i de overfylte leirene. Hvis vi med viten og vilje tvinger dem til å fortsette å bo under slike forhold, uten mulighet til å beskytte seg, er det på grensen til kriminell adferd mot mennesker i nød. Her har også Norge et ansvar», sier barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk som flere ganger har vært i Moria leieren på Lesvos.

Nødsituasjon

«Ikke bare er leiren utrygg, overbefolket og fører til alvorlige mentalhelseproblemer blant flyktningene, men forholdene fører også til en høy risiko for sykdomsutbrudd». Dette sa Leger Uten Grenser allerede i oktober 2018. Med en koronapandemi i leirene kan situasjonen bli fullstendig uhåndterlig.

Dette er en nødsituasjon og hele Europa må reagere deretter.

Dette er en nødsituasjon og hele Europa må reagere deretter. Det er ikke bare i flyktningenes interesse, men også det beste for befolkningen i Hellas og Europa som helhet. Europas svakeste helseberedskapsledd – med størst smitterisiko – er hotspot-leirene på øyene Chios, Lesvos, Leros, Samos og Kos. Deres helsevesen er for lite utbygd i forhold til antall fastboende på øyene uten å regne med flyktningene. På Lesvos har de seks intensivsenger og et utslitt helsepersonale. I leirene bor det tusenvis av mennesker tett i tett, mange med bare en tynn teltduk mellom seg. Det er umulig å holde seg ren og mange har skabb og lus. Helsetilstanden er generelt dårlig og de mangler rent drikkevann og morsmelkerstatning, ernæringsrik mat, klær og sko. De fleste bor i telt rett på bakken. Leirene er totalt overbefolket og sanitæranleggene er forferdelige, søppel og plastflasker flyter.

I hotspot-leirene er det tilsammen cirka 42 000 flyktninger  og halvparten av dem befinner seg i Moria-leieren på Lesvos. I Norge hører vi mest om Moria som Norge har vært med å finansiere, og hvor mange nordmenn har vært frivillige hjelpearbeidere, men leirene på de andre øyene er ikke mye bedre. For eksempel bor det på Samos 7 100 mennesker (2 000 barn) i en leir som i utgangspunktet ble bygd for 650. Det er en lege som skal ta seg av alle disse menneskene. Flyktningene på Samos lider like mye som i Moria.

Fremmedfrykt

Alle hotspot-øyene ligger nær den tyrkiske grensen og de fleste av lokalbefolkningen har familie som selv kom som flyktninger derfra i 1922. Derfor har mange øyboere lenge vist innlevelse og solidaritet med flyktningene som kommer i dag, men etter fem år er mange av dem utslitte. Lokalbefolkningen klager over at de ikke lenger kan dra til sykehuset fordi den er full av migranter, de kan ikke bruke minibanken på grunn av køene og de kan ikke ta bussen fordi den er full til enhver tid. Øyboerne vil ha tilbake øya si.

Grekernes statsminister Mitsotakis sa i oktober 2019 «Bølger av migranter og flyktninger beleirer vårt land», og fikk stor støtte fra deler av befolkningen. Øyboerne har blitt tvunget til å ta en uforholdsmessig stor andel av migrantbyrden og vi ser utbrudd av fremmedfrykt mot flyktningene. Beskrivelsen av migrantenes «invasjon» har ført til legitimering av voldelige angrep, og borgerverngrupper bestående av maskerte menn angriper flyktningene, frivillige hjelpere og journalister.

På Lesvos ble flyktningebåter hindret av lokalbefolkningen fra å legge til land, bygninger som brukes som midlertidig mottak for nyankomne ble brent ned, et lager for mat og klær til flyktninger ble påtent på Chios. I tillegg har mange frivillige hjelpere blitt truet til å forlate øyene og flyktninger har blitt mishandlet fysisk. Det finnes også video av greske kystvakter som skyter skremselsskudd i sjøen nær gummibåter fulle av flyktninger på vei til øya. Dette er ikke isolerte tilfeller, men en høyreekstrem radikalisering som har fått bred seg i Hellas etter finanskrisen 2010.

Akutt situasjon

Tilstanden i flyktningleirene i Hellas er resultatet av årevis med feilslått europeisk politikk, nå er situasjonen akutt. Vi må begynne med å redde de mest sårbare og få evakuert dem. Deretter må EU-Tyrkia-avtalen – slik den er i dag – avsluttes en gang for alle, slik at historien ikke gjentar seg. Dessuten bør ingen bli sendt tilbake til Hellas fra andre europeiske land, for å få asylsøknaden sin behandlet der (Dublin-konvensjonen). Grekerne kapasitet er sprengt.

Regjeringen vår vil ikke være med på en rask brannslukning, de vil heller tenke langsiktig. Det har de hatt mange år på å gjøre, uten at noe har skjedd og som statsministeren vår selv sier: «Det er et aktivt valg å ikke foreta seg noe», men et ustabilt Hellas vil på sikt ikke være bra for Europa, heller ikke for Norge. Vi må avlaste Hellas nå både på grunn av koronaviruset, men også for å sikre et stabilt politisk klima i Europa.

Denne teksten har tidligere blitt publisert i nettavisa Utrop.