Solidaritet med Hellas – LO I OSLOS INNSAMLING TIL SOLIDARITETSKLINIKKER

Bakgrunn
LO i Oslo startet innsamlingsaksjonen, Solidaritet med Hellas, i 2017 til støtte for greske grasrotorganiserte, frivillige helseklinikker etter at finanskrisa hadde svekket og til dels demontert helsevesenet i landet.

Da krisa ramma fra 2008 og den greske utenlandsgjelda ble uhåndterlig, mottok landet «hjelpepakker» fra EU-kommisjonen, den Europeiske Sentralbanken og IMF, den såkalte Troikaen. Kreditorene påla Hellas tiltak som bidro til at det greske bruttonasjonalproduktet (BNP) sank med 27 prosent, og at offentlige utgifter ble kuttet med nesten 1/3. Bevilgningene til den offentlige helsesektoren utgjør i dag bare 3,4 prosent av BNP.

Herjinga med Hellas under finanskrisa mangler sidestykke i Europa. Et lite folk i et lite land med svak økonomi rammet av krise sto overfor en overmektig fiende. Kreditorene påtvang grekerne å eliminere enhver form for nasjonal suverenitet og folkesuverenitet. Regjeringer fungerte som eksekutivkomite for kreditorene, parlamentet tok rolla som sandpåstrøingsorgan for diktatene fra Brüssel, Frankfurt og Washington, og domstolene blei regelrett skjøvet til side. Tariffavtaler slik vi kjenner dem eksisterer ikke lenger. Gjennomsnittslønna sank med 28 prosent i perioden fra 2010 til 2015, og den lovbestemte minstelønna ble satt ned til 683,76 euro pr. måned. Den har ikke økt siden 2012 og står i fare for å bli ytterligere redusert.

Den økonomiske krisa og at viktige tjenester har kollapset, rammet også folkehelsa. Dødeligheten blant nyfødte og spebarn økte med 40 prosent. Antall HIV-tilfeller ble tidoblet. Sjølmordsraten ble fordoblet, mentale lidelser vokste kraftig og for første gang på mer enn fire tiår oppsto epidemilignende utbrudd av malaria og Vestnil-feber.

På samme tid som folket ble kasta ut i den dypeste økonomisk krisa som har ramma noe land i den vesteuropeiske etterkrigshistoria, ble folket og nasjonen gjenstand for systematiske og løgnaktige demoniseringskampanjer. Disse ble næra av de nyliberale ekspertenes ideologiske tese om at grekernes lave arbeidsmoral og gigantiske offentlige sektor var opphav til krisa. EUs statistiske sentralbyrå fastslo derimot at grekernes arbeidsår var lengre enn i noe annet land i Europa, og at det offentlige forbrukets andel av BNP og de offentlige ansattes andel av den nasjonale arbeidsstyrken var lavere enn gjennomsnittet i EU.

Midt oppe i grekernes egne fattigdomsproblemer ble landet tvunget til å aksle rolla som frontstat da den monstrøse flyktningstrømmen møtte stengte grenser i mange av EU-landa i 2015.

Grasrotorganisering
Som motreaksjon til utviklingen etter krisa vokste det fram omfattende grasrotorganisering I Hellas. Folk tok initiativ til å finne løsninger sammen, og helseklinikkene er ett eksempel på dette. Klinikkene drives ved hjelp av frivillig innsats fra leger, øvrig helsepersonell og en rekke andre frivillige og bidrar også til medisinutdeling, legehjelp og tannbehandling.

Syriza-regjeringen har fått til en liten positiv utvikling etter kriseåra, blant annet er det lovfestet at helse er en universell rettighet. Loven tar sikte på å løse den store uretten som rådde under de seks første kriseåra, da nesten tre millioner grekere mistet retten til helsehjelp. Finansieringa av tjenestene er basert på en modell med helseforsikringer. De er som regel knyttet til arbeidsforholdet, og på det verste var over 30 prosent av arbeidsstyrken uten jobb. Forsikringa inkluderer familiemedlemmer, som derfor også ble rammet. Selv om loven fastsetter universelle rettigheter, er det fortsatt store ulikheter i tilgangen til helsehjelp.

Resultatet av kuttene i kriseåra, kan gjøre at det verste fortsatt ligger foran oss, understreker Stamatis Vardaros, visestatssekretær i Helsedepartementet i Athen. Han sikter til det mange eksperter omtaler som «tikkende helsebomber». Det skyldes blant annet at store grupper ikke har fått diagnostisert alvorlige sjukdommer tidsnok, at kronisk sjuke har stått uten forebyggende og stabiliserende behandling og at opptil 20 prosent av greske barn ikke har gjennomgått nødvendige vaksinasjonsprogrammer.

Hellas har ett av de mest privatiserte helsevesenene i EU. Offentlig primærhelsetjenester er nesten ikke-eksisterende utenom noen få poliklinikker i de store byene. I tillegg er dessuten ca. 30 prosent av betalingen såkalt «under bordet». Egenbetalingene rammer gruppene med størst behov for helsehjelp hardest, særlig de breie befolkningslagene som er ramma av krisa.

I tillegg kommer korrupsjon der multinasjonale legemiddelfirmaer står sentralt, i tillegg til legemangel, først og fremst på grunn av emigrasjon.

Den politiske situasjonen vekker også bekymring. Det var nytt parlamentsvalg i juli og det politiske landskapet i Hellas ble omkalfatret. Det gamle konservative Nytt Demokrati knuste Syriza, partiet som målbar håpet om forandring under den greske våren. Syriza-regjeringas kapitulasjon for kreditorene i juli 2015, og partiets rolle som administrator av elendigheten, må ta skylda for dette. Nytt Demokrati i regjering er en klar trussel mot den lille framgangen som har skjedd i helsesektoren. Men utfallet av valget rokker uansett ikke ved den greske realiteten. Den gamle regjeringa ble tvunget til å administrere en brutal nyliberal modell. Den nye regjeringa vil måtte gjøre det samme, men de kan forverre situasjonen ved å privatisere de få offentlige klinikkene som har blitt etablert. I lokalvalgene har det også skjedd endringer. For eksempel vant Nytt Demokrati borgermestervalgene i 52 av Attikas 67 kommuner. Syriza vant bare fem. Mange klinikker frykter å bli fratatt lokalene sine, i tillegg til andre hindre kommunene kan legge i deres vei.

‘Vi trenger fortsatt solidaritetsklinikkene’, sier Stamatis Vardaros i Helsedepartementet.

Helsetjenester og folkehelse frister fortsatt skrinne kår ni år etter at den økonomiske krisa ble utløst. I fjor meldte Verdens Helseorganisasjon at den forventede levealderen i Hellas har begynt å synke.

Krisa i de greske helsetjenestene og kraftig vekst i folkehelseproblemene ga støtet til opprettelsen av over 50 solidaritetsklinikker over hele Hellas. De har vært av avgjørende betydning for hundretusener av grekere. Klinikkene organiserer befolkninga i sine distrikter slik at de sammen kan drifte egne tjenester og yter gratis behandling basert på frivillig innsats. Den største klinikken, Metropolitan Community Clinic i Hellenikon i Athen, som har hatt 300 frivillige, kan vise til over 73.000 pasienter etter starten i 2012. Klinikkene har utvikla organisasjonsformer og arbeidsmåter som bryter radikalt med de offentlige tjenestenes måte å operere på. Blant annet fordi de betrakter pasientene som ‘borgere’ og legger vekt på å trekke både dem, de frivillige og lokalbefolkninga aktivt inn i arbeidet de bedriver.

‘Helseklinikkene er modeller for hele helsevesenet når det gjelder tenkemåter, transparens og demokratisk styring og kontroll. Dessuten fyller de behov for helsehjelp som det offentlige ikke evner å dekke‘, sier Vardaros. ‘….. deres framtid er målestokken på vår suksess. Dersom behovene for solidaritetsklinikkene blir mindre er det et tegn på at vi er på riktig vei. Dersom det ikke skjer, har vi feilet. ‘

Grekerne trenger fortsatt vår støtte. LO i Oslos innsamlingsaksjon samler inn penger til fortsatt drift av helseklinikkene. Innsamlede midler går i sin helhet til formålet og initiativet er partipolitisk uavhengig.

 
Gi et bidrag! Penger kan settes inn på konto 9001 05 76104 (LO i Oslo, Møllergata 24, 0179 Oslo) eller vippses til Vipps-nummer 83815.

 

Kjetil Grønvold og Lill Fanny Sæther

På vegne av Solidaritet med Hellas