Publisert Legg igjen en kommentar

Milliarder til låneavdrag – smuler til grekerne

Innebærer enigheten med EU at Hellas går lysere tider i møte? Det må i så fall få konsekvenser for venstresidens strategi.
Hellas unngikk å bli kastet ut i ny bankkrise da det 15.juni ble enighet i Eurogruppen om å utbetale nye 8.5 milliarder av den lånepakken som inngikk i avtalen Hellas skrev under på i august 2015. European Stability Mechanism møtet 7.juli  stadfestet overføringen av pengene.
Statsminister Alexis Tsipras gikk både før og etter det avgjørende møtet i Eurogruppen ut med at Hellas nå er på vei ut av krisen og vil frigjøre seg fra diktatene som memorandumene med Institusjonene har medført. I en uttalelse referert i det greske nyhetsbyrået Tovima 13.juli,  like før avtalen skulle ros i havn, poengterte han: «Vi står foran de mest avgjørende forhandlingene siden krisen startet. De er avgjørende ikke bare for å unngå en ny krise igjen, men for å få en endelig slutt på gjeldskrisa. Endelig, etter sju år, går vi nå til dette slaget med en klar plan, hvor vi har allierte og veit hva vi vil oppnå og hva vi vil unngå…». Han truet med at han ville foreslå overfor sin regjering å avvise en avtale lik den de ble tilbudt måneden før, og skyve ballen over til EU toppmøtet og be dem vise sitt ansvar.
Dagen etter avtalen ble inngått, uttalte Tsipras til Greek Reporter at torsdag15.juni var «en god dag for Hellas» og pekte nå på august 2018 som slutten på memorandumene. Flertallet av grekerne ser imidlertid ikke ut til å tro på statsministeren, verken i bedømmingen av avtalen nå eller synet på framtiden.  67 ser på avtalen som «heller dårlig eller dårlig» i en undersøkelse som Greek Reporter offentliggjorde for Prorata 23.juni. Til og med 55 prosent av Syriza-velgerne svarte også dette.
Disse motsatte virkelighetsoppfatninger springer sjølsagt ut av den forverringen av levekår flertallet av grekerne har erfart, og de magre utsiktene til forbedring de ser under den avtalen som nå er inngått.  Det hjelper lite hva Tsipras mener om framtiden, når de har erfart at hans lovnader om lysning til nå har vist seg å være «fugler på taket». Er det grunn til fortsatt skepsis om vi går dagens avtale etter i sømmene?

Bundet til masten.
Helt fra Tsipras så seg nødt til å bøye kne for Tysklands krav sommeren 2015, har han lovt at en avtale om avskriving av Hellas gjeld ville komme som lønn for innstramningspolitikken. Da ville Hellas få rom til å forbedre kårene, både for flertallet av grekerne og til å bygge opp en ny, sjølstendig nasjonal økonomi igjen.
Dette harmonerer med Tsipras sin strategi om å endre EU innenfra, og at Hellas bør være med på dette. På Syrizas 2. kongress i oktober 2016 innrømte Tsipras at «tiden kanskje ikke var moden i fjor» da han hadde forhåpninger om at Holland i Frankrike og Renzi i Italia ville støtte Hellas sommeren 2015 for å få til en gjeldslette. «Nå derimot var tiden kommet for å vinne fram» mente han, da styrkeforholdene i EU nå var endret.
Han stilte på nytt gjeldslette som en betingelse  for en signering av videreføringen av avtalen de høsten 2016 skulle starte opp forhandlinger om. Men han gjorde heller ikke nå alvor av trusselen med å sende avtalen tilbake til EU igjen, like lite som han forberedte noen utgang fra euroen i 2015.
Tsipras har hatt tro på en løsning innenfor EU, men 15.juni-avtalen ga ingen nye forsikringer om gjeldslette utover det som ble tilbudt i møtet i Eurogruppen i mai, annet enn at det skulle startes forhandlinger i Luxembourg for å forberede hva som skal skje fram til august 2018, hvor det nå forespeiles at memorandum-perioden kan avsluttes. I praksis betyr det at Hellas må se langt etter gjeldslette før da.
Essensen i avtalen er at Hellas blir bundet enda fastere til masten for å få de milliardene de trengte for å unngå bankkrise i juli. Mesteparten av de 8,5 milliardene de nå fikk frigjort går med til å tilbakebetale gjeld til kreditorene, samtidig som grekerne blir påført nye innstramninger som de skal leve med i lang tid framover:

–En skatte- og pensjonsreform som vil bety årlige inntekter til staten på 2 prosent av BNP, som markedsføres med at det vil gi Hellas større muligheter til å få fart på økonomien og mer penger til sosiale reformer. En skattereform er nødvendig for å få inn alle unndragelsene fra oligarkene og rikfolket. Men de er i stor grad skjult og er vanskelig å registrere. En stor del av den registrerte skattegjelda på hele 95 milliarder euro står ført opp på de brede lag av befolkningen. Reformen senker grensen for hva du skal betale skatt av, slik at mange flere med ordinære inntekter blir rammet. Pensjonsreformen innebærer at mesteparten av tilleggspensjonene vil falle bort og bety at enda flere grekere raser ned i kategorien fattige.

-Det skal gjennomføres strukturreformer. De mest omstridte har vært arbeidslivsreformer som skal sørge for at kollektive avtaler og oppsigelser skal være på linje med EU-praksisen. Hva det vil bety er uklart, da det jo er variasjoner her i euroland. Det er også bestemt at Hellas skal følge OECD-anbefalingene om å styrke konkurransen og andre tiltak for fleksibilisering.
-En fortsettelse av politikken med sterkere avhengighet av Eurofond og andre internasjonale fond, samt friere tilgang for private, utenlandske investeringer.  Privatiseringsprogrammet må akselereres ifølge visefinansminister Giorgos Chouliarakis til Tovima 28.juni.
Kort sagt forsterker 15.juni avtalen formynderskapet som Hellas er underlagt gjennom de tre memorandumene. Det kommer tydelig fram i kommentaren fra presidenten i Europgruppen,  Jeroen Dijsselbloem. Han også roser at avtalen vil hjelpe Hellas til å stå på egne bein igjen, men legger til: «gjeldslette vil knyttes til landets vekstrate». I klartekst betyr det at det langt fra er sikkert at det blir inngått noen avtale om gjeldslette i august 2018 heller. Det avhenger av om grekerne får stramma inn livreima så mye som kreditorene krever. Avtalen krever et årlig overskudd på statsbudsjettet på 3,5 prosent fram til 2022, og videre en finanspolitikk i overensstemmelse med EUs fiskalpolitikk, som skal gi et overskudd på minst 2 prosent per år fram til 2060!
I innledningen til forhandlingsrunden i fjor høst, sto regjeringen hardt på at det ikke var mulig med større overskudd enn 1,5-2 prosent hvis de ikke fikk gjeldslette, og ble også støttet av IMF på dette. Nå ga de etter, og IMFs Christine Legarde er også så fornøyd med innstramningene at hun åpner for at institusjonen skal gå inn med 2 milliarder dollar, hvis dette programmet holder. IMF har imidlertid stilt nye krav til Hellas og skal drøfte sin medvirkning på et møte 20.juli.
Klarere kan det ikke sies at Hellas langt i fra er i ferd med å vinne tilbake suvereniteten over sin økonomiske politikk. De skal kjøres i stramme tøyler 33 år fram i tiden, eller så lenge tøylene holder.
Den greske regjeringen setter sin lit til at den skal klare å få såpass vekst i økonomien at den både skal klare kravene til overskudd på statsbudsjettet, lette på den økonomiske situasjonen for befolkningen og få ny vekst i den nasjonale økonomien.
De viser fram bedre makroøkonomiske tall, som at BNP fra 2015 av har stabilisert seg (OECD-statistikken), at prognosen for i år er en økning på 1,2 prosent og de to neste årene 1,6 prosent hvert år. Videre at arbeidsledigheten, den formelle, er synkende, fra 27,5 prosent i 2013 til nå ca 23 prosent. Imidlertid kan ikke dette sies å innebære noen bedring i levekåra for folk flest, med de nye innstramningene som nå er godtatt. Den knappe milliarden euro av den nye overføringen som kan gå inn i gresk økonomi monner ikke særlig.
Syriza ligger jevnt over 10-12 prosent bak Nea Demokratia på meningsmålingene, på et nivå pluss minus 20 prosent. Men alle partiene i Hellas har tapt tillit i befolkningen, så det er ingen sterke krav om regjeringsskifte. EU og de andre kreditorene legger naturlig nok heller ikke noe press for å få en annen regjering. Et politisk skifte skjer neppe før apatien som gjorde innmarsj etter at bevegelsen for å fjerne Troikastyret gikk på sitt nederlag igjen erstattes av organisert motstand. Om Syriza da kan gjenreise seg, avhenger av om de bryter med den politikken dagens regjering står for.
Kunne Hellas vært i en bedre situasjon om Tsipras hadde reist hjem fra Brussel i juli 2015, og spilt ballen over til EU? Mest sannsynlig hadde nok Hellas da blitt suspendert fra euro klubben, og det hadde gått som Tsipras fryktet, at de greske bankene ble slått konkurs og grekernes sparepenger og investeringer hadde gått tapt.
Hellas var i en vanskeligere situasjon enn Island, som hadde sin kronur og sto utenfor EU da de nektet å tilbakebetale gjeld til engelske og nederlandske banker. Med oppretting av egen valuta kunne Hellas kommet gjennom noen vanskelige år med kapitalkontroll og sin nye valuta med sterkt fallende verdi. Hadde dette vært strategien fra våren 2015 av, før de hadde tømt statsreservene med tilbakebetalinger til IMF og Europabanken, kunne de også redusert de realøkonomiske tapene til innehaverne av greske statsobligasjoner.
De framtidsutsiktene vi nå ser enda klarere i lys av 15.juni avtalen, viser at alternativet også i dag må finnes utenfor euroblokken. Et slikt brudd krever mer enn en politisk avklaring. Det krever også en organisering av de folkelige kreftene som skal gjennomføre det. Grekerne må videreutvikle den grasrotbevegelsen som voks fram i det forrige opprøret mot Troikaen, «Solidaritet for alle». Flertallet av Syrizas medlemmer er mot den politikken deres regjering står for, så det er et massegrunnlag hvis en ny, samlende plattform står fram.
Venstresiden ellers i Europa må vinne hegemoniet i protestbevegelsene mot EU-politikken, som vil overvinne den midlertidige EU-euforismen som valgene i Nederland og Frankrike skapte. Oppsvinget i makroøkonomien vi nå ser er temporært. Det er ikke bare i Hellas at bedre tall her dekker over en forverring av situasjonen for folk flest. BNP og børsindekser er ikke i seg sjøl beviser for at økonomien bedrer seg.
På sitt møte 20.juli vedtok også IMF at de “i prinsippet innvilger et lån på 1,6 mrd €”. Dermed har de etterkommet EUs krav om at de skal være med og bære ansvaret for Hellas-prosjektet. Men pengene skal ikke umiddelbart overføres. De knyttes også her til at Hellas kommer med “troverdige forsikringer om at gjelda er bærekraftig” Noe jo IMF-sjef Lagarde tidligere har sagt at den IKKE er!  IMF skal nå overvåke om Hellas gjennomfører innstramningspakken de lovte overfor EU (jfr. artikkelen i Klassekampen), så skal de innen august 2018 avgjøre om Hellas skal få pengene!
Samtidig med disse “gladnyhetene” fra Institusjonene lekker det ut at husholdningsinntektene til greske familier har droppet 40% i perioden 2009-14 (Greek Reporter). Så skal lønn etter skatt og pensjoner skvises enda mer framover ifølge EU-avtalen og IMFs krav!
Mens krisa i helsesektoren forverres. “Solidaritet med Hellas” strever med å få kjøpt medisiner til klinikkene på apotekene i Hellas, da varelagrene deres tømmes! Solidaritetsbevegelsen må utvide tiltakene til også å samle inn medisiner i sine land og bringe de til Hellas. Dvs ingen grunn til å slakke av på støttearbeidet. Det må snarere intensiveres!
Arnljot Ask
medlem i styringsgruppa for Solidaritet med Hellas

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.