Måned: november 2017

Dette var bildet Georgios Vichas, hjertespesialist ved Metropolitan Civic Center, Elliniko, brukte da Solidaritet med Hellas møtte han 31.mars for å få en oppdatering om situasjonen i Hellas nå.
Dr Vicahas er en av koordinatorene for samarbeidet mellom Elliniko-klinikken og de 50 andre klinikkene i nettverket som grasrotbevegelsen Solidarity4All bygde opp fra 2011 av. Elleniko-klinikken er den største i nettverket og behandler hver måned rundt 10 000 pasienter som trenger gratis medisinske hjelp.

Dr Vichas var i Oslo helgen 30.mars til 2.april, hvor han foruten å møte styringsgruppen til Solidaritet med Hellas også holdt en hilsen til landsmøtet i Rødt og møtte styremedlemmer i Den Greske Foreningen i Norge.
Vi gjorde avtaler med han om oppstart av innkjøp av medisiner til Elliniko-klinikken, som vi nå er i ferd med å sette ut i livet. I slutten av april bruker vi ca 50 000 kroner av det vi har samlet inn til medisiner fordelt på klinikkene i Elliniko, Pireus og Athen. Vi følger opp med videre overføringer i mai og juni

Georgios beskrev et samfunn som synker dypere og dypere ned i en humanitær krise, etter nå sju år med påtvungen innstramningspolitikk fra den såkalte Troikaen: EU, Den Europeiske Sentralbanken og Det internasjonale Pengefondet. For å være presis ble Troikaen etter det tredje Memorandumet sommeren 2015, som bestemte lånebetingelsene som Hellas må oppfylle, utvidet til Kvartetten. Den fjerde parten er institusjonen Den Europeiske stabiliseringsmekanismen (ESM) , som i likhet med Sentralbanken er et EU-redskap som kan gi lån til land og banker som er ute i økonomiske problemer. ESM er direkte knytta til Euro-samarbeidet, så uansett «arbeidsdelinga» er det EU/Euro-systemet i samarbeid med Pengefondet som svinebinder Hellas.
Den jevne greker blir fattigere og fattigere ved at både lønninger og pensjoner gradvis reduseres.
Sluttforhandlingene om pensjonsordningen pågikk da Georgios var i Oslo, og kravet til institusjonene vil innebære at gjennomsnittspensjonene blir ytterligere senket i forhold til nivået før sommeren 2015. Om grunnpensjoner opprettholdes, så fjernes nå snart alle tilleggspensjoner som spesielt IMF er oppsatt på å få bort. Hver tredje greker lever allerede under fattigdomsgrensa. Og om Syriza-regjeringen har klart å få beholde noen penger til støttetiltak for de aller fattigste, er helhetsbildet at enda flere grekere havner under fattigdomsgrensa. I tillegg ødelegges de sosiale strukturene, slik som sosiale tjenester og helsevesenet. Barnedødeligheten øker, og for første gang i fredstid øker dødsraten mer enn fødselsraten.
Kredittpakkene fra Instituasjonene går i hovedsak inn i gjeldssluket, som tilbakebetalinger til de samme kreditorene. For å sikre europeiske og noen greske banker, som innebærer bl.a. en sponsing den tyske økonomien! Også NGOer skor seg, til og med på tilskudda til flyktningetiltaka.
-Syriza-regjeringens forsøker å tette de små hullene i den synkende greske skuta, sier Georgios.
De små forbedringene monner lite, når de undergraves av andre avtaler og så lenge som den uhåndterlige gjelda er der.. Allikevel kan ikke vi som jobber i sjølorganiseringsbevegelsen gjøre annet enn å fortsette med det vi gjør. For å holde solidariteten og samarbeidet på grunnplanet ved like og håpe på at den politiske utviklinga ellers i Europa snart kan føre til at den umenneskelige innstramningpolitikken overfor vanlige folk blir forkasta.
-Alle disse vanskelige årene med krise har også vist oss en lys side ved det greske samfunnet, fortsatte Georgios, at det raskt voks fram en solidaritet som hjalp oss til å stå opp med verdighet og håp, hjalp oss til å stå i mot og slåss for å snu den katastrofale politiske kursen. Solidariteten var og er vårt kraftige våpen. Solidariteten er verdien som forvandler oss fra individer til borgere, poengterte han ved å henvise til en av sine greske forfedre, Platon.
Etter at Gregorios var i Oslo ser det ut til å bli en prinsippavtale mellom kreditorene og den greske regjeringa. Men betingelsene peker mot en videre seigpining av det greske folket. Begge parter peker på makroøkonomiske lysninger for den greske økonomien. Men fortsatt er det ingen avtaler i havn om å kutte på gjeldsbyrden. Grekerne skal fortsatt stramme inn livreima for å fortsette med sponsinga av økonomien i de rike EU-landene lengre nord.
Vårt støttearbeid springer ut av den samme solidariske grunnholdningen som holder våre greske venner i gang, at vi kan ikke gjøre noe annet, mens vi også politisk kan være med og jobbe for at Europas folk kvitter seg med politikken som tynger ned flere enn det greske folket.
Arnljot Ask

Av Kjetil Grønvold
Den greske resesjonen
Den greske resesjonen regnes av de fleste historikere og økonomer som den største resesjonen i vestlig økonomi det siste hundreåret. Fallet i USAs  BNP under depresjonen på 1930-tallet var djupere (37%),  men oppgangen i den nordamerikanske økonomien begynte  i 1934. Fem år etter krasjet på Wall Street.
I Hellas har resesjonen vart i ni år.

Fattigdomsgrensa
Ifølge offisiell statistikk lever 23-24% av befolkninga under fattigdomsgrensa. Imidlertid er det nødvendig  å ta i betraktning at for å blir regna som ‘fattig’ i Hellas i dag må en være mye fattigere enn i 2009. Det henger sammen med at begrepet  blir fastsatt utfra EU’s norm om ‘inntekt under 60% av medianinntekten’. Den greske medianinntekten har falt kraftig i løpet av krisa. I 2015 blei ‘fattigdom’ definert ut fra ei individuell inntekt på 4.512 euro i året. I 2010 var den samme grensa 7.178 euro.
Dersom vi anvender inntektskriterier fra 2005 vil andelen fattige øke til 42,2%. Det representerer ei tredobling fra 2010 (16,3%).  I tillegg må vi ta i betraktning store reduksjoner i offentlige tjenester og ytelser («sosial lønn») og kraftige skatte- og avgiftsøkninger.
Utfra 2005-standarder er det derfor ikke urimelig å anta at godt over halvparten av befolkninga lever i fattigdom. I EU er det bare Romania og Bulgaria som skilter med en større andel av befolkninga under den offisielle fattigdomsgrensa.

Fattige regioner
Tall fra Eurostat (EUs statistiske byrå) fra april i år forteller at tre av i alt 13 greske regioner hører hjemme i gruppa av de 20 fattigste regionene i EU. Det dreier seg om Øst-Makedonia-Thrakia, Epirus og det vestlige Hellas. Husholdningenes inntekt i disse regionene svarer til 48-50% av gjennomsnittet i EU. For hele Hellas er inntekten under 68% av EU-nivået. De fleste regionene ligger betydelig lavere, men Attika med 5 millioner innbyggere trekker det nasjonale gjennomsnittet opp med sine 93%.

Krisas sosiale profil
Den sosiale fordelinga av byrdene kuttpolitikken påfører grekerne er ekstremt skeiv. En undersøkelse som baserer seg på analyser av 260.000 inntekts- og skatteoppgaver viser at om befolkninga spaltes i 10 like store inntektsklasser har inntektene for de 10% dårligst stilte falt med hele 86%. For de tre øverste klassene(30%) er andelen 17-20%. Halvparten av inntektsnedgangen skyldes kutt i lønninger.
I 2014 var skatteøkninger ansvarlig for 9% av inntektsfallet. På dette tidspunktet hadde direkte skatter økt med 53% og de  indirekte med 12%. De siste to årene har bragt de største økningene i løpet av  kriseåra og det er rimelig å anta at effekten  derfor er betydelig større i dag.  Tall viser at skatteøkningene fram  til 2014 beløp seg til 337% for den laveste inntektsklassen og 9% for den best stilte tidelen av befolkninga! En rapport lagt fram i mars 2016 avdekker at over halvparten av husholdningene er ute av stand til å betale skatten de er pålagt.
Inntektsbeløpene  det refereres til er nominelle. Om vi tar høyde for reduksjon i offentlige ytelser er byrdefordelinga enda skeivere.  F eks måtte 3 millioner mennesker uten helseforsikring sjøl betale full pris for medisiner og behandling inntil lovendringer vedtatt i fjor .  Skattebyrder med stor økning i momsen spiller ei viktig rolle. På samme tid er prisstigninga er også en viktig faktor. Det kan fortone seg paradoksalt at prisene i storparten av perioden har fortsatt å stige mens husholdningenes inntekt har sunket med 40% og etterspørselen har gått ned. Det henger bl.a. sammen det økninga i skatte- og avgiftsnivået.  Bare i 2015 økte matvareprisene med 18%.  Det rammer de fattigste hardt.

Arbeidsløshet og undersysselsetting
Myndighetene anslår arbeidsløsheten til mellom 23 og 24%. Imidlertid mener mange eksperter at den i virkeligheten ligger rundt 30%. De siste beregningene fra GSEE oppgir at ledigheten rammer 29,6% av arbeidsstyrken.  Avvikene skyldes at  de offisielle anslagene unnlater å registrere arbeidssøkende som ikke responderer på ELSTATs spørreskjemaer. Det greske statistiske sentralbyrået regner heller ikke med personer som ikke har registrert seg på arbeidskontoret den siste måneden.
Blant ungdom er den offisielle  nasjonale ledigheten 46%.  I de fattigste regionene i vest og nordøst er tallet over 60%.
73,8% av de arbeidsløse har vært uten jobb i mer enn 12 måneder og er derfor ikke lengre kvalifisert for arbeidsledighetstrygd. I snitt har denne gruppa vært uten jobb i mer enn 2,5 år. Bare 1 av 10 arbeidsledige mottar trygd og 350.000 husholdninger har ikke et eneste medlem med arbeidsinntekt. Det tilsvarer 12% av befolkninga.Det hører også med til bildet at 1,1 millioner hører hjemme i husholdninger der arbeidsinntekt skriver seg fra ansettelsesforhold som for familien samla beløper seg til mindre enn 20% stilling. Det henger bl.a. sammen med at prekære arbeidsforhold har bredt kraftig om seg. I 2009 var 79% av alle nyansettelser i fulle og ordinære stillinger. I 2016 hadde andelen sunket til  45%.

Pensjoner
I kriseårene har pensjonene  vært gjenstand for 11 kutt kutt. Realverdien er senket med 40%. Under den nåværende regjeringa er det særlig tilleggspensjonene som er ramma.  Det har vakt stor forbitrelse fordi de aktuelle fondene  helt og holdent er bygd  på  livslange bidrag fra medlemmene.  Arbeidsgivere og det offentlig har ikke bidratt med noe til kapitalen fondene rår over.
Materiale fra Eurostat viser at i 2015 levde 46% av greske pensjonister under den offisielle fattigdomsgrensa. Ytterligere 26% befant seg rett over og sto i fare for sosial eksklusjon. På samme tid er pensjon et av de få sosiale sikkerhetsnettene som fortsatt eksisterer i Hellas. I en spørreundersøkelse halvannet år tilbake oppga  52% av greske familier at pensjoner var deres viktigste inntektskilde.
Kreditorene anfører at pensjonsutgiftene ikke er bærekraftige – og på sett og vis har de rett i det. En stor del av kostnadene dekkes over statsbudsjettet, fordi pensjonsfondenes kasser er tomme. Det henger sammen med flere faktorer.
•  I 2009 blei en stor del av Hellas utenlandsgjeld sanert. Det dreide seg om ca 100 milliarder euro. Private kreditorer etterga en del av sine utlån i det de offisielle institusjonene overtok gjelda. Problemet var at byrdene for en stor del falt på grekerne sjøl. Saneringa tok form av nedskriving av verdien på greske statsobligasjoner. Det ramma greske banker – og det ramma institusjoner og småsparere som hadde betrakta statlige obligasjoner som en sikker form for sparing. Pensjonsfondene tapte ca.  14,5 milliarder euro på gjeldssaneringa. Det kan nevnes at undersøkelser rundt sjølmordsepidemien som ramma landet de første åra etter at krisa slo inn viser at en stor andel av ofrene  var småsparere som hadde mista hele kapitalformuen sin.
• Arbeidsløshet og kutt i inntekter for folk flest har leda til at inntekter fra avgifter til fondene har sunket kraftig
• Andelen som valgte å tidligpensjonere seg økte kraftig de første årene etter de to første memorandaene. Fra 2010 til 2012 steig antallet tidligpensjoneringer med 48% i offentlig sektor.  Det hang sammen med at alternativet var arbeidsløshet og fravær av inntekt overhodet. I offentlig sektor slo det første memorandumet fra 2010 fast at arbeidsstyrken skulle reduseres med 19% (150.000 ansatte). Det voksende antallet pensjonister har økt presset på pensjonsutgiftene.
Den greske familiens rolle
Et trekk som særkjenner Hellas er at de store fattigdomsproblemene knapt er synlig i det offentlige landskapet.  De trer ikke fram i skarpe streker for tilfeldige besøkende.
Det finnes unntak. Blant annet i tettstedene Skaramangas, Eleusis og Perama rett  nord for Pireus. De tilhørte inntil få år tilbake hjertet i det greske industribeltet. Titusentalls verftsarbeidere bygde skipene til den greske rederstanden. Hellas er den største skipsfartsnasjonen i verden og greske redere kontrollerer 17% av den globale skipstonnasjen. Men i dag bygges båtene andre steder og samfunnene som sprang ut av  veftene er kasta ut i bånnløs krise.  I Perama er 95% av skipsverftsarbeiderne  arbeidsløse og for distriktet som helhet er andelen 60-70% av arbeidsstyrka.  En stor del av familiene lever på 200 euro i måneden.  Hele nabolag å ligne med slumområder slik vi kjenner dem fra metropoler i den tredje verden. På leger Uten Grenser sin kinikk  forteller de at familier ikke kan ta ungene med på sjukehus i Pireus.  Sjøl om byen ligger bare 10 minutters busstur unna og reisa koster 1,40 euro har de ikke råd til billett.
Og allikevel.  Stort sett må man trenge inn i livene til folk for å spore fattigdommen. Innafor veggene lever mange uten strøm og vann. Og med lite mat på bordet. Tall fra undersøkelser fra grunnskoler i Athen forteller at opp til 25% av elevene ikke fikk tilstrekkelig mat. Og næringsverdien er svært mangelfull.
Det offentlige sosiale sikkerhetsnettet har alltid vært svakt i Hellas. Mange peker også på at fordeling i form av ytelser fra ulike velferdstjenester har vært bundet opp i klientellistiske relasjoner snarere enn å være basert på vurdering av behov.
Derimot har familien som sosial institusjon spilt ei viktig rolle. Den har vært retta inn mot å ivareta behov hos sine medlemmer.
Men krisa rokker også ved familienes tradisjonelle rolle. I Athen fantes det knapt hjemløse før 2008. I dag teller de 40.000. Ifølge rapporter er 90% av dem bærere av alvorlige psykiatriske diagnoser. Tidligere var det familiene deres som dro omsorg for dem. I dag er byrdene krisa påfører familienettverkene  såvidt store at de har begynt å slå sprekker. De dårligst stilte og mest krevende gruppene blir overlatt til seg sjøl.
Det henger sammen med at økonomien har blitt radikalt mye dårligere og at andelen som trenger støtte har økt kraftig. Krisa med arbeidsløshet, gjeldsavhengighet og kraftig svekking av økonomien er også ei belastning på nære relasjoner og mange familier går i oppløsning. Det speiler seg bl.a. i den voksende  skilsmissefrekvensen. I 2014 var det  16.707 ekteskap som havarerte. Til sammenligning er gjennomsnittstallet for årene før rundt 13.000. Antall nye giftermål har også sunket betydelig. På samme tid går fødselstallene nedover.  Mens 118.302 blei født i 2008 ar det samme antallet 92.114 seks år seinere.  Dødstallene har derimot økt. Det henger blant annet sammen med økt sjukelighet. Hellas var inntil krisa blant landa i Europa med høyest forventa levealder. Fra 2011 har befolkningstallene vært negative. Legeforeninga i Thessaloniki sier at forventa levealder har sunket med tre år for kvinner og fem år for menn.

Mer av det samme?

5. mai i år blei den greske regjeringa og institusjonene enige om en foreløpig avtale knytta til den andre evalueringa av det tredje memorandumet. Den forplikter Hellas til nye kutttiltak og var ei forutsetning for utbetaling av neste porsjon av lånet på 86 milliarder fra august 2015. Nye avdrag på den greske gjelda venter i juli i år. Avtalen må godkjennes av Eurogruppa, men det endelige vedtaket borger knapt for endringer i grekernes favør.
Den foreløpige avtalen innebærer bl.a. at grekerne:
• Reduserer pensjonskostnader med ytterligere 9%.
• Øker moms på medisiner
• Senker grensa for skattefri inntekt fra 8.636 til 5.681 euro
• (Thessalonikiprogrammet som Syriza gikk til valg på i januar 2015 lovte å øke grensa til 12.000 euro.
• Fjerner flere av støtteordningene til de dårligst stilte gruppene

Det parallelle programmet
I begynnelsen av 2016 introduserte regjeringa en rad mottiltak for å døyve de verste sosiale konsekvensene av krisa og kuttpolitikken. De sammenfattes i det såkalte «Parallell Program»-
Programmet har en viss betydning. F.eks. ordninga med gratis offentlig transport for arbeidsløse. Dessuten økonomisk støtte til bokostnader og  vann- og elektrisitetsutgifter for de fattigste.
Det viktigste tiltaket i programmet er at mennesker uten helseforsikring i prinsippet får lik tilgang til offentlige helsetjenester.  Det blei hjemla i lov vedtatt i mars 2016 Denne gruppa omfatter 2,5 – 3 millioner mennesker. Tidligere hadde de i praksis ikke rett til helsehjelp.

Men det gjenstår ennå å se hva det betyr i praksis. Også under Samarasregjeringa blei det vedtatt lover som skulle åpne dørene til helsehjelp for denne gruppa. Fattige uten forsikring blei også gitt rett til gratis medisiner på sjukehusene. Problemet var at forespørsler om utredning og behandling måtte behandles av egne nemnder og at de fleste sjukehus ikke engang fant det bryet verdt å opprette slike nemnder. Praksisen til de som fantes var dessuten streng. Medisinsk behandling blei forbeholdt «de verdige».
Utfordringa for det nåværende regimet er at helseutgiftene er kutta med 50% i løpet av kriseåra, mens behovet for helsehjelp har økt med 35%.  Sjukehusene har barbert budsjettene og erfarer ofte at de ikke har tilstrekkelige medisiner og medisinsk utstyr  eller sjukepleieartikler. Mens jeg var i Hellas i vår kom meldinger om to sjukehus som brått og uforvarende avlyste cellegiftkurer, strålebehandling og operasjoner av kreftpasienter og erklærte at de hadde  beslutta å legge ned de onkologiske avdelingene. De var for dyre å drifte.

Nå skal en kraftig underdimensjonert helsesektor brått ta hånd om nesten 3 millioner flere mennesker.  Sjukehusbudsjettet for 2017 er redusert med nesten 200 millioner euro og det er stor fare for legeflukt i en allerede ekstremt kriseramma primærhelsetjeneste fordi regjeringa vil gjeninnføre tiltak som i 2014 skremte halvparten av dem vekk fra arbeidet på poliklinikker. Behovet for oppbemanning av det greske helsevesenet anslåes til 26.000 stillinger. Det parallelle programmet lover 3.500. Legeforeninga i Thessaloniki sier at tiltakene hos dem tar form av midlertidige ansettelser i fem måneders vikariater med legelønninger ned mot 600 euro i måneden. En psykiater jeg snakka med i Athen mener at det i praksis ikke er snakk om nye stillinger overhodet.
Ett eksempel på hvordan begrensa rettigheter for folk uten forsikring fortsatt rammer hardt er at psykiatriske lidelser har tiltatt i Hellas. Det er rimelig å anta at de først og fremst rammer dem som lider mest under krisa.  Det ledende tidsskriftet «The Lancet» anslår økning av alvorlige depresjoner fra 3 til 8%. Det er et svært høyt tall. Tendensen speiler seg også i dobling av sjølmordsfrekvensen. Men psykiatrisk behandling er nesten ikke tilgjengelig i den offentlige sektoren. I løpet av to år etter det første memorandumet blei bevilgningene kutta med 75%. Mennesker må oppsøke private tilbud, men de dekkes ikke av lovgivninga for grekere uten helseforsikring.  Tilsvarende gjelder f.eks. diabetespasienter og mulighetene for å skaffe til veie medisiner på lokale, private apoteker.

Håp for framtida. Solidaritetsapoteket i Patisia
Framtida fortoner seg dyster.  På samme tid er den ikke gitt.  Moderne gresk politisk historie er historia om kraftige pendelsvingninger mellom avmakt og pessimisme på den ene sida og kraftfulle bevegelser for forandring på den andre.  Den greske hverdagen bærer også bud om motstand.
–          Vi gjør det fordi vi må…, sier han,
–          og vi tjener ingenting. Vi gjør det for hverandre.
Ordene tilhører en eldre og gråhåret mann og faller i det jeg entrer bygninga der «Solidaritetsapoteket i Patisia» holder til. Han har fått øye på notatblokka og fotoapparatet i det jeg setter meg ned ved bordet.
–          Skriv det ned!, understreker han
–          Skriv at vi ikke er noe NGO. Vi betaler ikke folk for å drive med «godhet». Vi arbeider gratis. Vi gjør det fordi vi må, gjentar han.
Giorgio mista jobben i 2013
–          Alt var svart. Jeg mista motet. Arbeidet her gir mening. Her er jeg sammen med andre som har det som meg.  Både «foran og bak disken».  Det gir mening. Troen på at vi kan  gjøre en forskjell gir håp.
De tre andre rundt bordet nikker samtykkende. To av dem tilhører sjøl hæren av arbeidsløse. Innover i lokalet har 10-15 mennesker leira seg rundt andre bord. De er travelt opptatt av å registrere og ordne medisiner som har kommet inn.
Tenkninga Giorgio prenter inn i den besøkende gjennomsyrer bevegelsen av solidaritetsgrupper i Hellas. De vokste fram fordi bare befolkninga sjøl – sammen – kunne ta hånd om egne behov.  Giorgio og de andre handler fordi  de «må» på samme tid som arbeidet deres tegner konturene av en annen framtid.

Av Kjetil Grønvold
«Vi er som rotter i den farmasøytiske industriens laboratorier. Om medisinen de gir oss virker så kommer de til dere også».

Ordene faller idet jeg treffer Yiorgio Archontopoulos.  Han er leder for Arbeiderforeninga i EYATH, det offentlige vann- og avløpsselskapet i Thessaloniki, og en av de sentrale faglige lederne i Hellas de siste åra. Navnet hans blei kjent over hele Europa da Arbeiderforeninga sto i spissen for  folkeavstemning  om privatisering av vann- og avløpstjenestene i byen. Det skjedde høsten 2014.  Trass i sabotasje og trusler fra regjeringa i Athen deltok 57% av alle stemmeberettiga i millionbyen. 98,5% stemte ‘nei’ til privatiseringsplanene.

Men makta er ikke vant til å bøye seg for folkemeninga. Nå henger sverdet  på nytt over EYATH. Det nye superfondet som så dagens lys med det tredje memorandumet  samler all offentlig eiendom på sine hender og erklærer at alt er til salgs. Vann- og avløpsselskapene i Athen og Thessaloniki står høyt på ønskelista deres. Kreditorene trekker i alle tråder og har sikra HCAP ei levetid på 99 år.
På samme måte har arbeiderne Archontopoulos representerer følt andre deler av krisepolitikken på kroppen. «Gjennomsnittslønna for  medlemmene våre har falt med 40%…», forteller han, «..og mange har mista jobbene sine».
Advarslene finner gjenklang hos Elias Ioakimoglou, som er økonom og rådgiver for Institute of Labor i Generalføderasjonen for Greske Arbeidere (GSEE) – den store faglige føderasjonen for arbeidere i privat sektor og offentlige selskaper. «..de europeiske elitene har en plan for Europas framtid..», understreker han. «Den har allerede blitt tillempa og testa i Hellas. Vi er eksperimentet som truer med å bli et europeisk paradigme»
Ioakimoglou sikter til konturene av det nye akkumulasjonsregimet som er i ferd med å feste grepet om grekernes  framtid. Det har allerede rukket å anta skarpe former og hviler på to hovedstolper.
Omkalfatring av eiendomsforholda
Utviklinga i Hellas svarer til det samfunnsgeografen Harvey kaller «accumulation by dispossession». Internasjonal finanskapital og multinasjonale selskaper tilriver seg gresk eiendom for en billig penge.
Privatiseringsprogrammet er nøkkelleddet. Den favner såvidt breidt og djupt at flere statsvitere og eksperter på internasjonal lovgivning betrakter det som en trussel mot den greske statens eksistens.
Men endringene omdanner også andre deler av økonomien.
Det gjelder bl.a. banksektoren i kjølvannet av et flertall rekapitaliseringer.
Dessuten rammer de små og mellomstore næringsvirksomheter. Det henger sammen med at mange sliter tungt og er tynga av gjeld de ikke klarer å betjene. 43,5% av utlån fra greske banker blir misligholdt. Skatterestanser er også et stort problem for mange. Visedirektøren for Sentralbanken har anslått omfanget av denne gjelda til å være 200 milliarder euro. Nesten 250.000 virksomheter har gått konkurs og mange sliter tungt for å overleve. Særlig utsatt er bøndene. Det finnes 750.000 små jordbrukseiendommer i Hellas og momsøkninger, pensjonskutt, fjerning av subsidier og kraftig økning av inntektsskatten truer med å støte mange bort fra jorda.
Den Syrizaledede regjeringa forsøkte i sin første periode å få til tilbakebetalingsordninger med små rater  over lang tid. Men kreditorene har pressa på for inndriving av midlene. Nå åpnes det for at bankene kan selge «red loans» til utenlandske «rovdyrfond». Anslagene sier at de vil bli avhenda for 5-10% av verdien. Initiativ fra grupper av greske gjeldsofre som argumenterer med at det vil være mer tjenlig å sanere en mindre del av deres lån (f.eks. 40%) blir stort sett avvist.
Kreditorenes krav  rammer også individuell privateiendom. Først og fremst boliger. I Spania leda krisa til at 400.000 familier blei kasta på gata. Det hang sammen med at den spanske terskelen for utpanting er svært lav (mislighold av lån over 16 dager). Gresk lovgivning har tradisjonelt  sikret relativt sterk beskyttelse for såkalte primærboliger. Da Papadimos-regjeringa forsøkte å få til endringer i 2011 blei det ett av de viktigste anliggendene for den store protestbevegelsen og forslaget måtte trekkes tilbake. Det var den eneste konkrete seieren «the movement of Syntagma Square» høsta. Men nå ser det ut til at også denne skansen brister. Regjeringa har klart å få til visse begrensninger i avtaler med kreditorene. De er knytta til husholdningenes inntekt og verdien av boligene, men de omfatter bare 25-26% av gjeldsofrene.
Angrepet på boliger er ei tikkende bombe. ‘De kan ta fra oss lønna og pensjonene og de offentlige tjenestene’, sier mange greker jeg treffer, ‘men tar de fra oss boligene så smeller det’. Boligen har stor kulturell betydning i Hellas. Det henger bl.a. sammen med familiens rolle som sosial institusjon.

Angrep mot arbeiderklassen
Arbeiderklassen og fagbevegelsen høsta store framganger de første to tiåra etter styrtinga av oberstjuntaen i 1974. Arbeidslivlovgivninga som blei hamra ut på 1980-tallet var mer fagforeningvennlig enn i mange andre europeiske land.  80% av arbeidsstyrken i privat sektor var omfatta av nasjonale og bransjevise kollektive avtaler. Fagbevegelsens rolle og innflytelse blei institusjonalisert.
Men i løpet av kriseåra er alt som blei vunnet gått tapt. Kreditorene har påtvunget Hellas regimer som har lagt det regulerte arbeidslivet  i ruiner. Sosiale, faglige og demokratiske rettigheter har smuldra hen.
Institusjonenes diktat om endringer i den greske arbeidslivlovgivninga har vært instrumentelle i angrep på lønninger og sosiale rettigheter og leda til at det nominelle lønnsnivået for arbeidere i privat sektor og offentlige selskaper  har sunket med 28,2%. Sammenholdt med reduksjoner i sosiale ytelser og kraftige skatte- og avgiftsøkninger sier noen beregninger at kjøpekrafta deres er halvert sia 2009. En fersk rapport fra GSEE forteller at over 50% tjener under 800 euro i måneden.
På samme tid er den reelle arbeidsløsheten over 30%  og kritikere ser på såkalte sysselsettingsprogrammene i offentlig regi – de såkalte Public Benefit Program (PNB) og Training Vouchers Scheme (TVS) – som ‘aktivering av reservearmeen’. De består i korttidskontrakter på fem måneder, rekrutterer fagarbeidere som er kvalifisert til arbeidsoppgavene de blir satt til å utføre,  rommer månedslønn under 500 euro og gir ikke rett til fagorganisering og aksjonsformer for å ivareta eigne rettigheter. De har heller ikke lovhjemla rettigheter som tilfaller mennesker i ordinære arbeidsforhold. Som rett til sjukefravær. Ansatte i disse programmene (det gjelder særlig PNB) utfører i stor utstrekning ordinært arbeid.
Programmene skal ifølge planene omfatte flere hundre tusen mennesker og stiller en stor del av arbeidsstyrken utafor fagbevegelsens rekkevidde.
Et annet dominerende trekk er at det såkalte prekariatet vokser kraftig. I 2016 var over 54% av alle nyansettelser jobber med redusert arbeidstid og  midlertidige kontrakter.
Det er verdt å merke seg at arbeiderklassen har vokst kraftig i Hellas de siste årene. Forskere ved Institute of Labour anslår dens andel av befolkninga til 60%. Inntil slutten av 1980-tallet utgjorde såkalte sjølsysselsatte 35% av arbeidsstyrken. I dag sier analyser at andelen har falt til under 9%. En stor del av det tradisjonelle småborgerskapet har falt ned i prekariatet.
I forhandlingene rundt det første og andre memorandumet var kreditorenes kronargument at arbeidslivet var den eneste sektoren som kunne anvendes til å absorbere de økonomiske sjokkene.  Andre sektorer rommet for mange statiske faktorer.
Andre vil kalle det omskriving  for «sosialisering av krisa».
Tiltakene blei også begrunna i at intern devaluering ville styrke konkurranseevna og fremme gresk eksport. Men den britiske  økonomen Michael Roberts har lagt fram tall som forteller at mens Hellas var det eneste landet i EU i 2007-14 hvor kostnadene per arbeidsenhet falt i nominelle priser så sank også eksporten i samme periode med  15%.

«Kollektiv depresjon»
Å gi seg i kast med gresk virkelighet slik den ter seg i dag er å gi seg i kast med en form for kollektiv depresjon. Den speiler seg i tilfeldige samtaler over kafeborda eller  i omgang med aktivister og  samtaler med politiske organisasjoner og sosiale bevegelser.
Mantraet som forener  uttrykkene den rådende stemninga tar er at «Det finnes ikke håp. Vi har ingen framtid».
Pessimisme hos ungdommen.
En indikator på hvordan framtida tegner seg i et folks bevissthet er spørsmålet om hvilke forventninger ungdommen huser. Framtida er deres liv.
I slutten av april i år blei det offentliggjort en sammenlignende undersøkelse som omfatter sju europeiske land. Den satte seg fore å kartlegge ungdommens tanker om framtida.  Rapporten slår fast at pessimismen rår.  I store europeiske land som Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania mener et klart flertall (53-58%) at de vil få betydelig dårligere økonomi og livskvalitet enn foreldregenerasjonen.
I Hellas er den samme andelen 82%!

Men de unge i dag samler seg ikke i kollektiv protest slik de gjorde det under det store ungdomsopprøret i Athen i 2008. Det hadde brei folkelig støtte og blir av mange betrakta som et forspill til det som skulle komme. Eller som da de aksla rolla som spydodd for den store og breie protestbevegelsen fra 2010 til 2012.
I stedet søker de individuelle løsninger. De protesterer med beina. I løpet av kriseåra har opp mot 500.000 grekere kryssa grensene på jakt etter liv log utkomme i andre europeiske land.
Emigrasjon er ikke et nytt fenomen i moderne gresk historie. Den greske diasporaen er større enn befolkninga i hjemlandet. Men tidligere var det bønder og arbeidere som reiste ut. Nå er emigrantene i all hovedsak unge folk med høy utdanning. En undersøkelse utført av European University Institute slår fast at i gruppa den tar for seg hadde 90% universitetsutdanning. 6 av 10 var utstyrt med mastergrad mens hele 11% bragte med seg doktorgrad i bagasjen.
Hellas mister hjernekrafta si  i en situasjon hvor ei av de viktigste oppgavene landet står overfor er å gjenreise og modernisere produksjonsapparatet. De sosiale bevegelsenes parti har vendt ryggen til bevegelsene. Pessimismen har røtter både i den økonomiske, sosiale og politiske sfæra. På det politiske planet henger den sammen med skjebna til regjeringspartiet Syriza.

I mer enn to tiår bedreiv Sinaspismos – og fra 2004 Syriza – en evigvarende kamp mot den parlamentariske sperregrensa på 3%. Det var i det Tsipras vendte seg til demonstrantene på Syntagma Square og erklærte at «vi er de sosiale bevegelsenes parti» at marsjen mot regjeringskontorene startet.
Da protestbevegelsen ebba ut i 2012 sto partiet fram som det politiske uttrykket for den sjølsamme bevegelsen.  Aspirasjonene blei knytta til kampen om regjeringsmakt.
Det kan argumenteres for at grekerne var nødt til å bøye kne for kreditorene slik de gjorde da regjeringa  7. juni 2015 undertegna en avtale som var enda dårligere enn over 60% av befolkninga sa et kraftfullt nei til i folkeavstemninga tre dager tidligere. Den Europeiske Sentralbanken hadde stansa likviditeten  til den greske banksektoren og  festa strupetak på den greske økonomien. Men Syriza hadde valget mellom å klamre seg til taburettene eller å forlate regjeringskontorene og i stedet stille seg i spissen for protestene som ‘Oxi’-seieren var et så eklatant uttrykk for.
De valgte å bli værende. «De sosiale bevegelsenes parti»  vendte ryggen til bevegelsene.
I dag samler regjeringspartiet 14-15% tilslutning og ligger langt etter det konservative Nea Dimokratia på meningsmålingene og situasjonen smitter over på de nye formasjonene som vokste ut av splittelsen i Syriza etter at regjeringa kapitulerte for kreditorene.
Noen snakker om regulær «avvenstrefisering»  i Hellas. Under de første protestene seint  i 2010 og i begynnelsen av 2011 hang det store bannere på Syntagma Square som proklamerte at ‘venstresida er ikke velkommen’. Det speila grunnleggende mistillit til hele det politiske systemet. I dag er man på mange måter  tilbake i den sjølsamme tilstanden. Forskjellen er at protestene er borte.
I stedet erfarer grekerne at den sosiale elendigheta krisa har kasta over dem er i ferd med å bli omdanna til gresk normalitet.

Innebærer enigheten med EU at Hellas går lysere tider i møte? Det må i så fall få konsekvenser for venstresidens strategi.
Hellas unngikk å bli kastet ut i ny bankkrise da det 15.juni ble enighet i Eurogruppen om å utbetale nye 8.5 milliarder av den lånepakken som inngikk i avtalen Hellas skrev under på i august 2015. European Stability Mechanism møtet 7.juli  stadfestet overføringen av pengene.
Statsminister Alexis Tsipras gikk både før og etter det avgjørende møtet i Eurogruppen ut med at Hellas nå er på vei ut av krisen og vil frigjøre seg fra diktatene som memorandumene med Institusjonene har medført. I en uttalelse referert i det greske nyhetsbyrået Tovima 13.juli,  like før avtalen skulle ros i havn, poengterte han: «Vi står foran de mest avgjørende forhandlingene siden krisen startet. De er avgjørende ikke bare for å unngå en ny krise igjen, men for å få en endelig slutt på gjeldskrisa. Endelig, etter sju år, går vi nå til dette slaget med en klar plan, hvor vi har allierte og veit hva vi vil oppnå og hva vi vil unngå…». Han truet med at han ville foreslå overfor sin regjering å avvise en avtale lik den de ble tilbudt måneden før, og skyve ballen over til EU toppmøtet og be dem vise sitt ansvar.
Dagen etter avtalen ble inngått, uttalte Tsipras til Greek Reporter at torsdag15.juni var «en god dag for Hellas» og pekte nå på august 2018 som slutten på memorandumene. Flertallet av grekerne ser imidlertid ikke ut til å tro på statsministeren, verken i bedømmingen av avtalen nå eller synet på framtiden.  67 ser på avtalen som «heller dårlig eller dårlig» i en undersøkelse som Greek Reporter offentliggjorde for Prorata 23.juni. Til og med 55 prosent av Syriza-velgerne svarte også dette.
Disse motsatte virkelighetsoppfatninger springer sjølsagt ut av den forverringen av levekår flertallet av grekerne har erfart, og de magre utsiktene til forbedring de ser under den avtalen som nå er inngått.  Det hjelper lite hva Tsipras mener om framtiden, når de har erfart at hans lovnader om lysning til nå har vist seg å være «fugler på taket». Er det grunn til fortsatt skepsis om vi går dagens avtale etter i sømmene?

Bundet til masten.
Helt fra Tsipras så seg nødt til å bøye kne for Tysklands krav sommeren 2015, har han lovt at en avtale om avskriving av Hellas gjeld ville komme som lønn for innstramningspolitikken. Da ville Hellas få rom til å forbedre kårene, både for flertallet av grekerne og til å bygge opp en ny, sjølstendig nasjonal økonomi igjen.
Dette harmonerer med Tsipras sin strategi om å endre EU innenfra, og at Hellas bør være med på dette. På Syrizas 2. kongress i oktober 2016 innrømte Tsipras at «tiden kanskje ikke var moden i fjor» da han hadde forhåpninger om at Holland i Frankrike og Renzi i Italia ville støtte Hellas sommeren 2015 for å få til en gjeldslette. «Nå derimot var tiden kommet for å vinne fram» mente han, da styrkeforholdene i EU nå var endret.
Han stilte på nytt gjeldslette som en betingelse  for en signering av videreføringen av avtalen de høsten 2016 skulle starte opp forhandlinger om. Men han gjorde heller ikke nå alvor av trusselen med å sende avtalen tilbake til EU igjen, like lite som han forberedte noen utgang fra euroen i 2015.
Tsipras har hatt tro på en løsning innenfor EU, men 15.juni-avtalen ga ingen nye forsikringer om gjeldslette utover det som ble tilbudt i møtet i Eurogruppen i mai, annet enn at det skulle startes forhandlinger i Luxembourg for å forberede hva som skal skje fram til august 2018, hvor det nå forespeiles at memorandum-perioden kan avsluttes. I praksis betyr det at Hellas må se langt etter gjeldslette før da.
Essensen i avtalen er at Hellas blir bundet enda fastere til masten for å få de milliardene de trengte for å unngå bankkrise i juli. Mesteparten av de 8,5 milliardene de nå fikk frigjort går med til å tilbakebetale gjeld til kreditorene, samtidig som grekerne blir påført nye innstramninger som de skal leve med i lang tid framover:

–En skatte- og pensjonsreform som vil bety årlige inntekter til staten på 2 prosent av BNP, som markedsføres med at det vil gi Hellas større muligheter til å få fart på økonomien og mer penger til sosiale reformer. En skattereform er nødvendig for å få inn alle unndragelsene fra oligarkene og rikfolket. Men de er i stor grad skjult og er vanskelig å registrere. En stor del av den registrerte skattegjelda på hele 95 milliarder euro står ført opp på de brede lag av befolkningen. Reformen senker grensen for hva du skal betale skatt av, slik at mange flere med ordinære inntekter blir rammet. Pensjonsreformen innebærer at mesteparten av tilleggspensjonene vil falle bort og bety at enda flere grekere raser ned i kategorien fattige.

-Det skal gjennomføres strukturreformer. De mest omstridte har vært arbeidslivsreformer som skal sørge for at kollektive avtaler og oppsigelser skal være på linje med EU-praksisen. Hva det vil bety er uklart, da det jo er variasjoner her i euroland. Det er også bestemt at Hellas skal følge OECD-anbefalingene om å styrke konkurransen og andre tiltak for fleksibilisering.
-En fortsettelse av politikken med sterkere avhengighet av Eurofond og andre internasjonale fond, samt friere tilgang for private, utenlandske investeringer.  Privatiseringsprogrammet må akselereres ifølge visefinansminister Giorgos Chouliarakis til Tovima 28.juni.
Kort sagt forsterker 15.juni avtalen formynderskapet som Hellas er underlagt gjennom de tre memorandumene. Det kommer tydelig fram i kommentaren fra presidenten i Europgruppen,  Jeroen Dijsselbloem. Han også roser at avtalen vil hjelpe Hellas til å stå på egne bein igjen, men legger til: «gjeldslette vil knyttes til landets vekstrate». I klartekst betyr det at det langt fra er sikkert at det blir inngått noen avtale om gjeldslette i august 2018 heller. Det avhenger av om grekerne får stramma inn livreima så mye som kreditorene krever. Avtalen krever et årlig overskudd på statsbudsjettet på 3,5 prosent fram til 2022, og videre en finanspolitikk i overensstemmelse med EUs fiskalpolitikk, som skal gi et overskudd på minst 2 prosent per år fram til 2060!
I innledningen til forhandlingsrunden i fjor høst, sto regjeringen hardt på at det ikke var mulig med større overskudd enn 1,5-2 prosent hvis de ikke fikk gjeldslette, og ble også støttet av IMF på dette. Nå ga de etter, og IMFs Christine Legarde er også så fornøyd med innstramningene at hun åpner for at institusjonen skal gå inn med 2 milliarder dollar, hvis dette programmet holder. IMF har imidlertid stilt nye krav til Hellas og skal drøfte sin medvirkning på et møte 20.juli.
Klarere kan det ikke sies at Hellas langt i fra er i ferd med å vinne tilbake suvereniteten over sin økonomiske politikk. De skal kjøres i stramme tøyler 33 år fram i tiden, eller så lenge tøylene holder.
Den greske regjeringen setter sin lit til at den skal klare å få såpass vekst i økonomien at den både skal klare kravene til overskudd på statsbudsjettet, lette på den økonomiske situasjonen for befolkningen og få ny vekst i den nasjonale økonomien.
De viser fram bedre makroøkonomiske tall, som at BNP fra 2015 av har stabilisert seg (OECD-statistikken), at prognosen for i år er en økning på 1,2 prosent og de to neste årene 1,6 prosent hvert år. Videre at arbeidsledigheten, den formelle, er synkende, fra 27,5 prosent i 2013 til nå ca 23 prosent. Imidlertid kan ikke dette sies å innebære noen bedring i levekåra for folk flest, med de nye innstramningene som nå er godtatt. Den knappe milliarden euro av den nye overføringen som kan gå inn i gresk økonomi monner ikke særlig.
Syriza ligger jevnt over 10-12 prosent bak Nea Demokratia på meningsmålingene, på et nivå pluss minus 20 prosent. Men alle partiene i Hellas har tapt tillit i befolkningen, så det er ingen sterke krav om regjeringsskifte. EU og de andre kreditorene legger naturlig nok heller ikke noe press for å få en annen regjering. Et politisk skifte skjer neppe før apatien som gjorde innmarsj etter at bevegelsen for å fjerne Troikastyret gikk på sitt nederlag igjen erstattes av organisert motstand. Om Syriza da kan gjenreise seg, avhenger av om de bryter med den politikken dagens regjering står for.
Kunne Hellas vært i en bedre situasjon om Tsipras hadde reist hjem fra Brussel i juli 2015, og spilt ballen over til EU? Mest sannsynlig hadde nok Hellas da blitt suspendert fra euro klubben, og det hadde gått som Tsipras fryktet, at de greske bankene ble slått konkurs og grekernes sparepenger og investeringer hadde gått tapt.
Hellas var i en vanskeligere situasjon enn Island, som hadde sin kronur og sto utenfor EU da de nektet å tilbakebetale gjeld til engelske og nederlandske banker. Med oppretting av egen valuta kunne Hellas kommet gjennom noen vanskelige år med kapitalkontroll og sin nye valuta med sterkt fallende verdi. Hadde dette vært strategien fra våren 2015 av, før de hadde tømt statsreservene med tilbakebetalinger til IMF og Europabanken, kunne de også redusert de realøkonomiske tapene til innehaverne av greske statsobligasjoner.
De framtidsutsiktene vi nå ser enda klarere i lys av 15.juni avtalen, viser at alternativet også i dag må finnes utenfor euroblokken. Et slikt brudd krever mer enn en politisk avklaring. Det krever også en organisering av de folkelige kreftene som skal gjennomføre det. Grekerne må videreutvikle den grasrotbevegelsen som voks fram i det forrige opprøret mot Troikaen, «Solidaritet for alle». Flertallet av Syrizas medlemmer er mot den politikken deres regjering står for, så det er et massegrunnlag hvis en ny, samlende plattform står fram.
Venstresiden ellers i Europa må vinne hegemoniet i protestbevegelsene mot EU-politikken, som vil overvinne den midlertidige EU-euforismen som valgene i Nederland og Frankrike skapte. Oppsvinget i makroøkonomien vi nå ser er temporært. Det er ikke bare i Hellas at bedre tall her dekker over en forverring av situasjonen for folk flest. BNP og børsindekser er ikke i seg sjøl beviser for at økonomien bedrer seg.
På sitt møte 20.juli vedtok også IMF at de “i prinsippet innvilger et lån på 1,6 mrd €”. Dermed har de etterkommet EUs krav om at de skal være med og bære ansvaret for Hellas-prosjektet. Men pengene skal ikke umiddelbart overføres. De knyttes også her til at Hellas kommer med “troverdige forsikringer om at gjelda er bærekraftig” Noe jo IMF-sjef Lagarde tidligere har sagt at den IKKE er!  IMF skal nå overvåke om Hellas gjennomfører innstramningspakken de lovte overfor EU (jfr. artikkelen i Klassekampen), så skal de innen august 2018 avgjøre om Hellas skal få pengene!
Samtidig med disse “gladnyhetene” fra Institusjonene lekker det ut at husholdningsinntektene til greske familier har droppet 40% i perioden 2009-14 (Greek Reporter). Så skal lønn etter skatt og pensjoner skvises enda mer framover ifølge EU-avtalen og IMFs krav!
Mens krisa i helsesektoren forverres. “Solidaritet med Hellas” strever med å få kjøpt medisiner til klinikkene på apotekene i Hellas, da varelagrene deres tømmes! Solidaritetsbevegelsen må utvide tiltakene til også å samle inn medisiner i sine land og bringe de til Hellas. Dvs ingen grunn til å slakke av på støttearbeidet. Det må snarere intensiveres!
Arnljot Ask
medlem i styringsgruppa for Solidaritet med Hellas